San Pedro de Atacama, Chile

Etter dagene over saltørken har man to alternativer. Man kan enten kjøre de rundt åtte timene tilbake til Uyuni eller man kan ta buss over grensa til Chile å besøke den lille oasebyen San Pedro de Atacama som ligger midt i ørkenen. Vi gikk for det siste alternativet. San Pedro de Atacama ligger 2400 moh midt i en av verdens tørreste ørkener nord i Chile. Overgangen fra Bolivia til Chile merka vi så fort vi kom over grensa, plutselig kjørte vi på plane, asfalerte veier i en buss som kunne minne om skolebussen hjemme. Naturen rundt byen var noe vi ikke hadde sett lignende til på hele reisen, tipper det ligner på månen. Byen var omringa av fjell, klipper, vulkaner, laguner og varme kilder alt i en sandaktig farge. Dette fantastiske landskapet gjør også at byen er en gedigen turistmagnet. Gatene var fulle av kafeer, barer, hosteller og reisebyråer. Byen har bare litt over 1000 fastboende og hele sentrum var bygd opp for turister, prisene var deretter. Vi hadde sett fram til å komme til Chile, spise litt digg mat og oppleve litt ordna forhold, der tok vi feil. I turistbyen San Pedro de Atacama finnes det nemlig bare en minibank og den virker bare av og til. Når vi var der virka den ikke. Vi hadde store planer om å besøke geysier, varme kilder, ri på hester i ørkenen og kjøre sandboarding nedover sanddynene, men vi endte opp med å bruke de første par dagene på å besøke minibanken, ordne med western union og veksle alle smårester vi hadde igjen fra diverse land. Med andre ord, dette var ikke drømmeforhold for resiegruppa. Det endte med at vi fikk karra sammen nok penger til bussbillett over til Argentina, betalt hotellet med kort og lånt penger til mat av det engelske paret vi reiste med over saltørkenen. For å huske byen for noe annet enn mas og jag etter gryn leide vi sykler og sandboards for å teste ut sanddynene i "Death Valley".

Magnus på vei til eller fra minibanken. Alt var av sand og været var kokende varmt, akkurat sånn som det ofte er i ørkenen.

Ut på livet med resten av resiegruppa fra saltørkenen. Veldig hyggelig folk, alle fra London.

Denne minibanken utviklet vi et enormt hatforhold til. Fikk ulike beskjeder hele tiden, og av sikkerhetsmessige årsaker var ingen sikre på når minibanken ville fylles opp. I følge dama i nabobutikken fylte de den opp en gang hver fjerde uke, og nå var det en uke siden sist de fylte den opp. Vi lå med andre ord tynt an...

For å glemme at vi var lutfattige gjeldsslaver leide vi sykler og sandboard sammen med de engelske og sykla de fire km til "Death Valley" hvor det skulle være drømmeforhold for sandboarding.

Sola var gloheit og sanda tørka ut munnen, men det var helt fantastisk å komme på toppen av sanddynefjellet.

Det var vannvittig tungt å gå oppover bakkene, vi sank ned ved hvert skritt. Trikset var å løpe tjue skritt, ta en pause å få igjen pusten, og så løpe nye kjappe tjue skritt. Meget utmattende, men reisegruppa hadde godt av litt mosjon.

Men vi fikk på oss bretta og kasta oss utover bakkene. Det var lettere sagt en gjort, og for alle som har kjørt snowboard kan vi informere om at det er femti ganger kulere. Den eneste måten å komme seg ned på var å kjøre rett ned, prøvde man seg på en sving gikk man rett i bakken.. noe halebeinet til Magnus smertefullt fikk oppleve. I tillegg lugga det noe voldsomt og man hadde ingen kontroll.

Sandboarding ble med andre ord ikke vår favoritthobby. Men det var mye andre ting å gjøre i ørkenen:

Nydelig landskap med månefjell.

Vi nøt solnedgangen over ørkenen ved et kors som satt opp til minne over trafikkofre som hadde dødd på motorveien nedenfor.

Dagen etter satt vi oss på bussen som skulle ta oss over grensa til Argentina.

En meget kronglete vei tok oss over fjellene og til Salta.