Galapagos 1- dykking, Ecuador

Da vi var i Quito tok vi den store avgjørelsen om å reise ut til Galapagos. Etter veldig mye sjekking fant vi ut at dyrt ville det bli uansett, så vi endte opp med å klinke til så det sang.. Jeg hadde maila litt fram og tilbake med en nordmann ved navn Kjetil Haugan som eier to cruiseskip ute på Galapagos og som bor i Quito. Vi møtte han der og han ga oss et knalltilbud. I et svakt øyeblikk ble fristelsen av luksus for stor og vi endte opp med å booke oss inn på en åtte dagers tur med hans nyeste båt Nina. Men etter dykkeopplevelsene på Roatan hadde vi også en annen stor plan for Galapagos, nemlig å dykke med hammerhai. Det skulle visstnok være store muligheter for å se noen digre brander i vannet rundt øyene. Vi tok fly fra Guayaquil noen dager før cruiset skulle starte for å oppleve Galapagos på egenhånd og for å sjekke ut dykkemulighetene. Det var med stjerner i øya og hundre sommerfugler i magan vi satte oss på flyet, endelig skulle vi ut til Galapagos. En drøm som hadde vært meget vag svært lenge.

Smilet ble ikke mindre da vi av en eller annen grunn var blitt plassert på førsteklasse. Vi fant kjapt ut at luksus skulle det ikke bli noe problem å vende seg til.

Vi fløy fra Guayaquil til Baltra Island, derfra ble vi kjapt frakta med buss-ferge-buss til Santa Cruz Island som er én av fire øyer hvor det er lov til å bo. Vi kjørte over hele øya og til havnebyen Puorto Ayora som med over 10.000 beboere er den største byen på hele Galapagos. Etter å ha oppholdt oss i høylandet i Ecuador hvor gradestokken har ligna altfor mye på den hjemme var det digg å kjenne sola steke igjen. Byen var knøttliten og superfin, hovedgata var kortere enn Tollef Kildes gate, fuglene sang og vi fant oss fort til rette.

Dykking skulle vise seg å være akkurat like dyrt som forventa, dette krevde en grundig research av resiegruppa. Vi gikk innom alle dykkeselskapene i gata med penn og papir og hadde et lite forhør. Med våre nye dykkesertifikater i hånda strena vi stolt inn, men fikk skjegget godt planta i postkassa da det viste seg at vi slettest ikke var kvalisfisert til å dykke der de største fiskene holdt på grunn av sterke strømmer. Vi var fast bestemt på å se hammerhai så etter litt bestikkelser fikk vi med oss en privat divemaster som skulle passe på oss i strømmen og kjøpte oss to dykk til dagen etter. Mens vi vandra rundt i gatene møtte vi på en kjempeskilpadde. Galapagos er kjent for de kjempestore landskilpaddene og på Santa Cruz Island var de aller største av typen "dome back". Siden det var mye regn og gode matforhold for skilpaddene her har de kort hals og korte bein og skall forma som en kuppel (dome).

Noe av det aller kuleste i Puerto Ayora var fiskemarkedet. Fra tidlig om morgenen til sent på kvelden kom fiskebåter inn til brygga med dagens fangst og lokale sto klare til å plukke ut de beste bitene. Det var fisker i alle former og farger og det florerte av pelikaner og andre sjøfugler, og sjøløver som kom helt opp på brygga for å knabbe til seg en godbit til fiskernes forergelse og turistenes store glede.

Reisegruppa i fiskeform

Magnus var helt gæren etter fiskemarkedet, vi gikk innom minst fem ganger hver dag for å sjekke ut forholdene. Og vi var ikke de eneste..

Etter vår sedvanelige hotselrunde endte vi denne gangen opp på Hostel Elisabeth hos en festlig liten fyr ved navn Felipe. Han synes Magnus var en kjempe og ville veldig gjerne bli med oss til Buenos Aires for å gifte seg med Kaija...

Rett før dykkinga, vi lader opp med små hammerhai av maling før vi skal ut i det blå hav og forhåpentligvis se ekte med tenner, kjøtt og blod.. mon tro om vi er like tøffe i tynet da. Vi dro ut tidlig om morgenen, kjørte 1,5 timer med motorbåt før vi kom til dive sitet Gordon Rocks hvor vi skulle ha to dykk på ca 45 min.

Vi hoppa uti å kunne fort kjenne at strømmene her var noe annet enn hva vi var vant til. Vi var nede på 26 meters dyp og klamra oss fast til korallene for ikke å drive av sted. Sikten var ganske bra og vi så masser av akvariumfisk, svære papegøyefisk og rett som det var dukka det opp to white tip sharks rett foran oss på et par meter. Hjertet forsvant litt opp i halsen og jeg var ikke lenger like sikker på at jeg ville møte en enda større hai med hue forma som en dundrene hammer.

Etter en liten stund til kom det en diger eagle ray flagrende forbi.

Ting var fortsatt topp, vi klarte oss utmerket i strømmene og begynte å føle oss ganske så trygge i våtdrakta.

Og rett før vi skulle begynne oppstigninga fra det første dykket kom det en hel liten flokk med hammerhai svømmende. Vi gikk inn i sjokktilstand og klarte bare å få bilde av den siste, men dive mastern vår mente at det hadde vært minst fem stykker på rundt tre meter. Heldigvis hadde vi mer enn nok med å klamre oss fast til korallene så vi rakk ikke å bli særlig redde før de hadde svømt forbi.

Vi var storfornøyd og i følge de andre dykkerne hadde vi vært veldig heldige som hadde sett så mange hammerhai. Det var over på et øyeblikk, men likevel utrolig kult og nesten litt uvirkelig. Jess, full valutta for penga! Vi så flere white tip sharks, en liten hammerhai til og en stim på mange hundre baracudaer som var ute på jakt. I tillegg så vi en diger sting ray som lå og duna'n under en stein og en manta ray som så ut til å ha stø kurs rett mot oss.

Vi var i hundre og ti etter superdykkene våre og ingenting er da bedre enn å roe ned gemyttene på en lang hvit sandstrand med turkist hav så langt øyet kan se. Før vi kom så langt måtte vi gå bortover en 3 km steinbelagt sti i solsteika. Heldigvis rakk vi fram før hetetoktene tok knekken på hele reisegruppa.

Etter å ha fått duppa skolten i det varme vannet var vi tilbake i god gammel stil.

På stranda florerte det av marineiguanaer og hundrevis av røde, kule krabber.

Vi nøt de siste dagene på Santa Cruz Island med strender og kaktuser.

Dagen før cruiset skulle begynne pakka vi sakene våre, sa farvel til Puoro Ayora for denne gang og satte kursen mot San Cristobal Island hvor vi skulle møte gruppa dagen etter. Her slo vi oss ned i hovedstaden til hele Galapagos: Puerto Baquerizo Moreno. Dette er den nest største byen og den er mer en fiskerby enn en turistby. Vi var ikke de eneste som falt til ro her, hundrevis av sjøløver lå omkring langs strandkanten og avga dufter og grynt. Herlig! Nå var vi klare for cruise.

Baños/ Guayaquil, Ecuador

I Quito hadde vi, etter veldig mye fram og tilbake bestemt oss for å reise ut til Galapagos. Vi skulle fly fra Guayaquil og hadde noen dager på å reise ned dit. Quito hadde vært fantastisk og nå satt vi kursen mot den lille byen Baños som ligger sentralt i det Ecuadorianske Andes. Her skulle vi bli noen dager før vi dro videre mot Guayaquil. Turen tok ca tre timer med buss hvor vi kjørte gjennom "the magnificent and famous Avenue of the Volcanoes", så hvis man hadde holdt seg våken kunne man sett noen praktfulle vulkaner, blant annet Cotopaxi (en av de høyeste og mest aktive vulkanene i verden, også kjent for sitt meget symmetriske ytre). Magnus sier at det var helt rått... Baños skulle vise seg å være en fantastisk liten by rett ved foten av den svære Tunguahua volcano (5016 moh). Vulkanen hadde et kraftig utbrudd i 1999 som gjorde at hele byen måtte evakuere, så turister oppholder seg der på eget ansvar. Det sist store utbruddet var i 2008 og rykene sa at om man så på vulkanen om natta kunne man fremdeles se flammer og lava. I tillegg til enorme fjell på alle kanter er Baños kjent for sine terapautiske varme kilder. Disse varme kildene er oppvarma grunnvann fra jordas indre å skulle virke meget lindrene for alskens plager. Vi storkoste oss i Baños, med overveldene fatastisk natur som det var helt rått å sykle rundt i.

En kveld ble vi lurt med opp på en utkikkspost hvor vi visstnok skulle kunne se den aktive Tunguahua volcano med lava og det hele. Vi var ikke de eneste turistene som lot oss lure av fantastiske bilder, det var minst fem sånne busser som kjørte opp.

Til tross for at vi ikke kunne skimte verken vulkan eller lava så fikk vi en strålende utsikt over Baños by night.

I tillegg fikk vi med oss et forrykende ildmannshow hvor Magnus gjorde en hederlig innsats som statist.

En av dagene leide vi sykler og sykla 2,5 mil mot Puyo langs Pastaza river. Veien var ganske skummel med masse overheng som så ut som skulle ramle ned når som helst og med høye fjell på begge sider, men de hadde heldigvis bygd ut flotte sykkelveier rundt tunnelene så vi slapp å sykle gjennom de. Denne strekningen er også popiss på grunn av alle vannfallene, det er mellom 50- 70 vannfall langs veien fra Baños til Puyo.

Langs veien var det flere taubaner som gikk over elva og som de lokale brukte for å komme seg inn til byene når de ikke leide dem ut til turister som synes det er moro å rase over elver.

Vi synes det var moro, og på andre siden fant vi et fiskeoppdrett. Det var masse ørret og noen laks som de fanga i elva, ala opp og solgte til restauranter og slikt. Det var veldig kult å se de imponerende systemene av bassenger laget av ganske enkle midler.

I tillgg var det utrolig fint der. Masse svære planter og blomster som vokste vilt rundt.

Høydepunktet på turen var den crazy store fossen i Rio Verde som kalles Pailon del Diablo, djevlens punsjbolle. Det var noen voldsomme krefter som herja rundt, veldig spennende å oppleve. Flere av steinene rundt skulle visstnok ligne veldig på djevlen, men det fant vi ikke ut før vi kom tilbake og vi la ikke akkurat merke til noen djevler i fossen.

Etter å ha sett dette siste vannfallet tok vi oss en pust i bakken mens vi venta på bussen som skulle kjøre oss og syklene tilbake til Baños. Mens vi kjørte oppover bakkene i 3 km/t var vi godt fornøyd med at vi satt på en buss og ikke på et sykklsete.

Når vi først var i Baños måtte vi selvsagt teste ut de varme kildene. Vi ble tipsa om å stikke dit på kvelden for da var vannet renest. Det er vel bare å innrømme at vi var nære ved å pingle ut da vi så det brune, grumsete vannet med fullt av 80- åringer som lå å duppa i vannoverflata. Men vi rista av oss alle fordommer og kasta oss uti sammen med grannys'ene. Og dere kan tro det var terapeutisk! Vannet var skikkelig varmt, dampen sto og de lokale okka seg fælt over varmen. Sjøl synes jeg det var veldig diggbart, særlig med alle de vannvittig kalde dusjene jeg har pint meg gjennom til nå. Vi dampa rundt en god stund, men skjønte fort at her var det folk som var mer rutinerte enn oss og snart måtte vi kaste inn hånkledet.

Badet sett ovenfra. Vannet kommer tross alt fra jordas indre så det er ikke rart det får en litt luguber farge på vei opp til overflata. Men vann som er varma opp av ekte vulkanlava kan ikke være annet enn sunt.

Etter noen herlige dager i Baños satt vi kursen mot Guayaquil, Ecuadors største by. En viktig handelsby som ligger helt på kanten mot Stillehavet.

Byen ligger vest for elva Guayas. Langs elva har de bygd en flott promenade med masse spisesteder og kunstutstillinger. Det var veldig fint å gå der om kvelden å se på alle lysinstallasjonene.

Guayaquil var flott, men nå var vi veldig klare for å oppleve Galagos på nært hold. Johooooo!!

Quito/ Otvalo, Ecuador

Så har vi forlatt Mellom- Amerika mange opplevelser rikere og gleder oss til å ta fatt på den sørlige delen av kontinentet. Vi vurderte å droppe Equador, men et lite håp om å komme oss ut til Galapagosøyene gjorde at vi pakka sekkene og satt oss på flyet fra San José, Costa Rica til Quito i Ecuador. Alltid spennende med et nytt land! Og Quito skulle fort vise seg å falle i smak. Quito er verdens nest høyest beliggene hovedstad (2850 m.o.h), etter La Paz, Bolivia (som vi også skal til etter hvert!). Byen er grovt delt opp i to deler, den nye og gamle. Vi bodde forøverig i den nye delen, men besøkte gamlebyen vel så mye. Quito ligger i et slags dalsøkk omringet av høye fjell, et stort berg midt i byen og høye katedraler. Et godt utgangspunkt for en av våre favoritthobbyer; gode utkikkspunkter!

Etter at vi fikk innlosjert oss på hostellet Crossroads tok vi oss en oppdagelsestur i gamlebyen. På Plaza Grande hvor presidenten holder til var det duka for en pararde med soldater i fargesprakende drakter. Sjefen sjøl hadde tilsynelatende akkurat trukket seg tilbake for det var et stort oppbud med godt bevæpnede soldater overalt. Gamlebyen består av gamle kolonihus fra spanjolenes herjinger. Masse fint å se på!

Vi oppdaget kjapt La Basilica som vi besteg med hjelp av heis og trapper opp til toppen, 78 meter over bakken.

God utsikt til alle kanter utover byen og La Virgen del Quito.

Oppdagelsestur i den mer moderne nybyen. Her var businessenteret i byen.

Ny fantastisk utkikk fra La Virgen del Quito, en religiøs statue som står på et høydedrag i den gamle bydelen. Jommen ikke bare jomfruer som kan posere.

Super utsikt over en by som har det meste. Vi storkoste oss i Quito og opplevde ingen katastrofer, selv om Lonely Planet advarte om at nydelen av byen (Mariscal Sucre), jeg siterer "is extremely dangerous after dark, and you should always take a taxi, even for short distances". Vi tråkka som sagt rundt uten og oppleve de store farer, selv om de uten tvil kan forkomme her! Man kommer langt med sunn fornuft og et hyggelig sinn!

Og hyggelig sinn sliter vi ikke med. Møtte hyggelige folk og storkoste oss på Plaza Foch, rett ved der vi bodde. En stor plass stappa med resturanter og utesteder. Og oppholdt man seg der på rikitg klokkeslett var det jaggu to for en av drinker og øl hver eneste dag! Denne Plazaen ble offer for mange hyggelige stunder.

Et av dophjørnene i bydelen var rett ved der vi bodde. Her skjedde det litt av hvert til alle døgnets tider. Og nyskjerrigheten min gjorde at selgerne ble offer for spaning av beste sort, selvsagt uten å bli oppdaget!

Etter noen dager i Quito tok vi en ekskursjon til indianerlandsbyen Otavalo og det kjente lørdagsmarkedet som fortsatt holder koken siden pre- inca tiden. Markedet er i følge bøker det største av sin sort i Sør-Amerika. Her finner man det meste innen håndtverk, samt et dyremarked, som trolig hadde blitt stengt på flekken i Norge.

Her gikk otavaleñoséne i sine tradisjonelle drakter. Utrolig vennlige og sjarmerende mennesker.

Ikke bare otavaleñoséne som gjorde inntrykk. Jaggu fikk vi et overaskende besøk av en møll eller noe lignende!

Kanskje ikke så vanskelig å forestille seg at jeg følte meg som en utenomjordisk kjempe ved siden av de innfødte. Ungene krasja i fortausstolper og snubla når de spurta rundt og plutselig fikk øye på meg.

Her var det duka for noen reale røverkjøp. Jeg har fått meg en rålekker hjemmestrikka ullgenser, som jeg rikitgnok ikke har fått brukt så mye enda, men i høylandet 2800 m.o.h er den god som gull. I tillegg fikk vi et supertilbud på hver vår indianderhatt som sitter som støpt i planeten!

Som dere ser, ikke så rart at ungene snubla når de så denne karen komme nedover bakken.

Etter en lang deg på merkedet smakte det herlig med en iskald velfortjent pils.

Lørdag kveld var det duka for en tradisjonell hanekamp. Ingen er noen store fans av denne sporten, men under mottoet så mye som mulig skal sees trappa vi opp og fikk en litt grotesk, men spektakulær lokal opplevelse.

Hanene sloss så fjæra føyk og de lokale heia og skrek så taket løfta seg. Her var det bokstavelig talt vill stemning blandt haner og lokale helter. Og dessverre var det en god del haner som havna i familiegryta dagen etter! Et kort opphold i Otavalo ga mange spennende og uforglemmelige opplevelser og inntrykk.

Tilbake i Quito besøkte vi Mitad del Mundo, verdens midtpunkt. I 1736 var det noen lyse hoder som regnet seg fram, i arbeidet med å tegne verdenskart, til at verden midtpunkt skulle ligge nettopp her. Her har det lenge vært en turistattraksjon å hoppe fra nord til sør over ekvatorlinja. I nyere teknologisk tid har oppfinnelsen av GPS vist at monumentet ligger 240 meter unna ekvator.

Her var det duka for ulike sprell til nord, sør, øst og vest.