Quepos/Manuel Antonio, Costa Rica

Etter en kjempekul og opplevelsesrik uke i Montezuma satte vi kursen mot Quepos og naturparken og reservatet Manuel Antonio. Vi bestemte oss for å bo i Quepos, ganske enkelt fordi det var billigere for oss gringoer å bo her enn i Manuel Antonio, som er mye mer turistifisert og invadert av amerikanere. Quepos er også et kjent sted for godt fiske, noe som frista meg som en liten guttunge! Byen er liten med rundt 14.000 innbyggere, men likevel et utallig utvalg av forskjellige fiskebyråer. Og da vi først fikk blod på tann og faktisk ville dra på en fisketur, var det duka for en real shoppetur. Vi var innom mange kontorer, noen som var høl i huet og ikke tok oss seriøst, andre som var proffe. Endte tilslutt opp hos det amerikanske paret Leanne og mannen hennes hos Quepos fishing. Vi smiska litt og godsnakka, og vips hadde vi (eller jeg!) pruta ned 100$. Litt skryt, for vanligvis er det Ida som er superprutern.

Her er vi ute og shopper fisketurer. Med prisene de opererte med, som egentlig var langt utover vårt budsjett var det viktig å finne et ordentlig opplegg. En god båt, godt fiskeutstyr sammen med en god kaptein og assistent er alfa omega!

Etter at vi hadde bestemt oss for å kjøre på, feira vi likeså godt med et lite herremåltid. Og som dere ser var det ikke bare jeg som gleda meg..

Vi hadde en dag før vi skulle ut på det åpne stillehavet og fiske, så vi pakka sekken og farta til Manuel Antonio, en halvtime unna for å utforske skog, dyr og strender i nasjonalparken. Vi oppdaga fort at dette var et populært turistmål for amerikanere. Ikke noe galt i det for vi har absolutt møtt mange hyggelige, men amerikanere på springbreak er langt fra en god kombinasjon! Herregud, og nok om det. Bak den tette skogen skulle det ikke ta lang tid før det dukka opp flere eksotiske dyr. Vi var spesielt på jakt etter sloths, eller dovendyr.

Og jaggu, det tok ikke lang tid før vi så en sloth i sneglefart komme gående over veien. Fantastisk morsomme dyr! De lever opp til navnet sitt i høyeste grad, her går det treigt i svingene.

Etter et par timer med gåing greide jeg å smadre tåa så jeg brøla i kor med apene. Tok ikke lang tid før tåa ble blå og jeg halta som et skada dyr. Svarte! Det var også duka for flere stunts på denne turen. Ida fant en liane som hun bare måtte henge seg i for at jeg skulle knips et bilde. Før hun visste ord av det hang hun å dingla utenfor skråninga fire- fem meter over bakken. Hun hyla som bare Tarzan kan og jeg trodde jeg skulle dø av latter. Heldigvis fikk hun svingt seg på mesterlig vis tilbake igjen.

Stranda på slutten av stien var en gylden annledning til å kjøle seg ned litt. I tillegg til varmen opplevde vi den høyeste luftfuktigheten til nå på turen. Her var det klamt! Og vannet... har aldri bada i så varmt vann før, må lett ha vært opp mot tredve grader. Her plaska vi en god stund før vi gjenopptok jakten på sloths, denne gangen uten hell.

Nok en opplevelse rikere var det duka for litt mat. Denne resturanten som ligger i høyden over Manuel Antonio, var bygget rundt et gammelt militærfly. Flyet ble i sin tid brukt for å fly inn forsyninger som ble brukt i kampen mot sandinistene i Nicaragua. Operasjonen ble sporet tilbake til en avgått amerikansk general, men amerikanske myndigheter nektet for å vite noe om dette selv om mye tyder på at de hadde en finger med i spillet. En spennede historie, og de som vil lese den se her: http://www.costaverde.com/avion01.htm

God mat og noen iskalde pils til en unik og knallrød solnedgang smakte herlig!

Så var dagen for fisketur kommet. Ble lite søvn i natt da jeg ble konstant jaktet av marlins, sailfish og dorados i drømmene mine. Vi hadde gigantiske forventninger, men jeg har nok erfaring i bransjen, og vært på nok fisketurer for å overleve som har vært mislykka til å vite at her er det ingen garantier. Vi skulle likevel snart oppleve det råeste jeg har opplevd med en fiskestang i henda! På veien ut mot det åpne hav raste vi forbi et lokalt uvær, og til de som har ørnesyn kan dere se en virvelvind til høyre for regnfallet som gikk helt ned til havet så havet spruta. Til og med fiskerne våre var imponert, dette var tydeligvis ikke vanlig kost!

Det tok ikke land tid før det hugga i linene. En ganske stor Sailfish hadde bitt på. Jeg spratt opp i ekstase og fikk fiskestanga i fanget. Fisken hoppa og var helt vill mens jeg sveiva for harde livet. Et par minutter senere røk lina til min store fortvilelse og fisken svømte avgårde fri og fornøyd vil jeg tro. Det som skjedde var at jeg ikke fikk sveiva inn fort nok slik at lina sannsynligvis surra seg rundt "sverdet" og deretter ble kutta. Sailfishen stakk avgårde, til kapteinens store fortvilelse, med favorittkroken hans som hadde vært samtaleemnet siden vi dro fra brygga. Vel, vi kasta ut snører igjen og venta. Venta og venta. Ida tok en velkjent høneblund og jeg deppa maks over å ha mista ruggen som kunne oppfylt mine drømmer! Ventinga og tanken på at det ikke kom til å bite på igjen, ga meg nesten sammenbrudd. Jeg fryktet å måtte raportere om nok en mislykka fisketur, samtidig som pengene vi hadde brukt fikk vinger som flyvefisk og suste avgårde. Ekstra bittert var det at jeg hadde mista den som hadde bitt på!

Rett før jeg skulle til å begynne og grine, spratt Elvis (vår lokale fiskeekspert) opp. En ny sailfish! Som et lyn fløy jeg opp, ropte besatt til Ida som var i drømmeland, og fikk stanga for andre gang i hånda. Denne banna jeg høyt på at jeg faen ikke skulle miste..

Og denne gangen gjorde jeg alt riktig, selv om jeg skalv som en nyfødt kalv i beina og pulsen dunka i panna. Jeg sveiva som besatt hver gang den hoppa og en halvtimes tid etterpå var den bare noen meter fra båten.

Elvis tok styringa og fikk tak i sverdet. Etter en liten fight ved båtripa, samtidig som jeg hold på å krepere, slang han fisken i fanget mitt.

Ida som gjorde en strålende jobb bak kameraet, ble også med og poserte. Dette var bare helt rått! Vi jubla og en god del bilder senere ble ruggen sluppet ut igjen.

Senere brukte vi levende agn. Vi fiska makrell som lett hadde blitt middagsmat hjemme i Norge. Disse fikk brutalt en sytråd gjennom overdelen av øyet så de skulle svømme naturlig med fiskelina i vannet. Etter dette hadde vi tre marlins på kroken, havets førstepremie. Uheldigvis falt alle tre av. Såkaldte releases som de kalte det. Vi banna i kor alle fire!

Drikke og mat var inkludert i prisen så på veien hjem gjorde vi det vi kunne for å få valuta for pengene. En og en halv time senere var det to fornøyde, godt bedugga nordmenn som hoppa opp på brygga og kunne fortelle Leanne om en fisketur vi nok aldri vil glemme!

Her tar vi farvel med Richardo og Elvis, våre nye Tica- venner.

Og til slutt et par bilder av Quepos som vi tilbrakte fem dager i. Nå går ferden nordover igjen tilbake til Puntarenas der vi bytter buss og setter kursen mot Monteverde og regnskogen.