San Juan del Sur, Nicaragua

Etter en herlig båttur med sol og søvn kom vi fram til San Jorge. Mannskapet ombord besto av hardbarka sjømenn, men når han på båten skulle kaste tauet til mannen på brygga klarte han ikke å ta imot så tauet falt i vannet. Det var ganske store bølger, men bryggesjauerne på brygge løste situasjonen greit ved å henge mannen som ikke tok imot tauet opp ned etter ett bein ned i vannet så han fikk fiska det opp igjen. Moro for oss, ikke like moro for mannen på hue... Vi hadde hørt mye om San Juan både fra folk vi har møtt underveis og fra Borge (en venn av Magnus), takk til alle sammen for stedet skulle vise seg å være et lite paradis. I følge Lonely Planet kunne det være trøblete å få seg sted å bo i helgene med mindre man hadde forhåndbooka. Vi hadde strategisk nok valgt å komme på en fredag ettermiddag og selvsagt ikke reservert noe sted på forhånd.. Etter å ha trava gate opp og gate ned endte vi til slutt opp på et sted hvor vi klarte å prute ned noen dollar mot at vi sov der i tre netter. Dette skulle vise seg å være en felle, rommene så tilsynelatende halvgreie ut, men den gang ei, vi skulle snart bli invadert av både mauer og kloakk... men vi ante fred og ingen fare, gikk en tur på stranda og nøt en øl i solnedgangen. Dagen etter var vi klare for en av de fantastiske strendene som ligger rundt byen, vi gikk for Playa Madera siden alle taxisjåførene ropte dette etter oss på gata. Starnda skulle vise seg å være surfestrand nr. 1. 99 % av folka i vannet hadde et surfebrett mellom beina og blå krem i trynet som visstnok skulle være sunblock, men jeg mistenker at var mote i fåreklær siden de tok det på seg i trendy indianerstriper. Magnus ble bitt av surfebasillen, og flaks for han møtte vi en norsk lærer fra Kulturstudier som lånte han surfebrettet sitt. Bølgene ble visstnok ganske mye større uti vannet og det var ikke like lett å komme seg opp som det så ut som.. men etter mitt surfesyn hadde han potensialet og jeg antar at etter litt trening så dukker også han opp med blå indianerstriper. På kvelden forvilla vi oss ut på disco, følte oss en anelse gamle blandt folk i begynnelsen av tjueåra som dansa crazy techno og viste fram trusa, men vi lot oss ikke stoppe og ga oss ikke før lysa ble tent på discoen og klokka var langt utpå morgenkvisten. Vi er ikke like freshe som vi en gang var og dagen etter ble brukt til lange, skallebankene timer i hengekøyene på hotellet.
I dagene som fulgte ble det lange turer langs forskjellige strender, organisering av turer videre på reisen og mye lesing. Rett og slett deilige, avslappende dager. Etter å ha bodd de tre tvangsnettene på rottehotellet flytta vi kjapt til et mye billigere hotell hvor vi fikk et herlig rom med balkong og utsikt mot havet. Vi storkoste oss og hadde egentlig ikke lyst til å dra, men skjønte til slutt at her var det bare å rive seg løs om vi skulle få tida til å oppleve Costa Rica også, før vi flyr mot Ecuador den 15. mars.

Rotterommet vi ble lurt til å leie i tre netter, heldigvis kom mauerne den siste natta og kloakklekasjen på naborommet..

Magnus på surfeflowen, det var bare så vidt han ga brettet tilbake til eieren.

Playa Madera, akkurat like herlig som det ser ut som.

Det er ikke bare surfing som er kult, og stå på hodet er minst like i vinden..

"Big Wave Dave" med sine banana pancaces var en slager om morran.

Oksen Anton

I San Juan har ikke Trond Giske vært så mulighetne for å spille bort litt penger var definitivt til stede. Jeg lot meg overtale til å spille bort 100 cordobas (ca 35 NOK) fra felleskassa, dette var et grovt overtramp, jeg tar selvkritikk og skal aldri mer la meg rive med av løfter om alle de store gevinstene vi har i vente.

Alle de svarte prikkene er små kreps som våkna til så fort vi snudde oss.

"Bomba"

"La gorda"

Fantastisk kylling fra en lokal kyllinggrill i gata.

Vårt nye hotell, populært kalt "drømmehotellet", var visstnok en crazy fest der første natta, men vi har sovehjerte som to dovendyr og så ikke andre bevis dagen etter enn sjabere gjester og en gedigen spyklyse nedenfor en av balkongene.

Solnedgang fra balkongen.

Vi hang med våre nye, norske venner Hanne og Hans de første dagene, da ble det tid for litt "Jazz", stor suksess.

Pynta opp til luksusmiddag på date siste kvelden, men nå tror jeg vi gir opp luksus, altfor lite mat til altfor mye penger, neste gang går vi til kyllingdama på hjørnet...

Flor de Caña, verdens beste rom i følge Magnus. Den blir produsert i Nica så den er råbillig. Akkurat den samme som Kaija smugla hjem i sin Nica-periode, og den sitter fortsatt like godt i fletta.

Isla de Ometepe, Nicaragua

Fra Granada gikk ferden videre med kyllingbuss til Rivas og en liten taxitur derfra til San Jorge. Derfra gikk ferga som skulle ta oss over til Isla de Ometepe. Isla de Ometepe er formet av to vulkaner som har vokst seg opp fra Lake Nicaragua. Vi gleda oss til å komme oss ut til øya som vi hadde hørt så mye kult om. Som dere ser på det første bildet var det drømmevær da vi kom, noe som forandra seg etter hvert. Vi hadde bestemt oss for å besøke Santo Domingo og oppsøkte et par steder uten hell. Enten rant det over av bugs i senga eller så fortalte budsjettet vårt at dette ville det ikke være med på. Litt fram og tilbake endte vi opp på det første stedet vi besøkte, bare på et annet rom. På hospedaje Buena Vista var rommene enkle. Hadde riktignok både do og dusj på rommet, men det sto så godt som midt i rommet og hadde vel egentlig vært bedre uten. Uteområdet derimot viste bedre takter. Masse hengekøyer og bord rundt omkring hvor det smakte særs godt med en iskald pils. Hele dagen vrimla det millionvis med knott eller en nær slektning rundt i lufta. Måtte hold pusten og løpe som vi ikke har gjort siden 60 metern på ungdomskolen for å ikke få et lite ønsket insektmåltid innabords. Strendene som vi hadde hørt så mye fint om var borte på grunn av så høy vannstand. Så det eneste vi så var strandpalmene som stakk opp av vannet. I tillegg blåste det mye så noe bading ble det heller lite av her! Første kvelden satt vi litt med en litt skuffa følelse, noe som forandra seg litt etter neste dag..

Isla de Ometepe fra den lille bilferga vi kjørte over med fra San Jorge.

Dag nr. 2 var vi ute på ekspedisjon mot et 56 meter høyt vannfall. Vi hadde møtt på våre venner Hans og Hanne som hadde leid guide dagen før. Dette skulle vise seg å være katta i sekken. Vi droppa heldigvis guiden, men litt småsleipe hang oss etter i starten for å finne stien, som vi nok uansett ville funnet uten store problemer. Stien var supergodt merket, man kunne ikke gå feil. I tillegg gikk guiden mer bak enn foran og ledet an. Ikke noe særlig å skryte av. Vi traska oppover noen hundre høydemeter (på den minste av vulkanene). Turen var beregnet til å ta to timer opp. Vi brukte bare en time og regner oss selv for å være i knallform og i god rute for å gå Machu Pitccu! Tiden får vise..

Her var vi kommet fram til vannfallet. Nydelig utsikt og et forfriskende ganske så kaldt bad!

På turen ned igjen møtte vi på en flokk aper som fulgte godt med på hva vi foretok oss og brølte så Julius hadde gjort fra seg i bleia si. Aper er kule..

Etter en vellykket og super vannfalltur, leide vi sykler for å besøke El Ojo de Agua. Et vannøye inni skogen, 10 minutters sykkeltur unna der vi bodde. På veien ble vi møtt av en flokk kuer, som på nært hold ble veldig så store. Trenger nok litt trening for å føle meg komfertabel midt inni denne flokken. Selv Ida som skryter av sine bygdegener ble litt småskjelven av disse kjøttklumpene med veldig store horn!

Siden sykla vi gjennom en skog av banantrær før det åpna seg et vakkert "vannøye" foran oss.

Her måtte det bare bades. Supernice..

Det som imidlertid ikke var så herlig, var at når dette paret som dere ser i bakgrunnen skulle opp av vannet, måtte han ganske så åpenlyst få på seg badebuksa si igjen. Håper de ikke hadde kost seg alt for lenge, da jeg bada i strømmen rett nedenfor. Takke seg til hva folk er i stand til..

Hadde faktisk bare en hel, men til gjengjeld svært innholdsrik, dag på Isla de Ometepe. Vi har mye vi skal rekke så bestemte oss for å farte avgårde etter to netter. Denne gangen var det en liten balje av en båt, uten rekkverk i andre etg. som skulle frakte oss over til fastlandet. Balja gynga og bølgene slo, men vi kom oss trygt over etter en spennende, men litt utrygg båttur.

Ida sovner som alltid etter to minutter uansett hva slags transport vi kjører. Hun våkna trygt og godt i San Jorge, klar for å ta fatt på etappen mot San Juan Del Sur.

Granada, Nicaragua

Etter å ha storkost oss i flere dager i León tok vi minibussen til Granada. Bussystemet her er ganske snedig. Vi tok taxi til "bussterminalen" hvor vi ble kasta inn i en minibuss før vi visste ordet av det, når bussen smekkfull kjørte vi. Hele veien mens vi kjørte hang det en mann utapå bussen som ropte; Granada, Granada, Granada. Og enda den lille bussen var helt stappa så kom det nye mennesker på hele tiden. Det er jo veldig hyggelig at alle får være med, men det ble en anelse trangt.. unsett er det veldig spennende å reise på det lokale viset og viktigst av alt en superbillig måte å reise på, vi digger det!
I León hadde vi møtt to norske som het Hanne og Hans, de har vært ute og reist i to måneder og har omtrent samme reiserute som oss. De hadde reist til Granada noen dager tidligere og vi hooka up med dem der. Det ble en noe fuktig kveld og en gjeng skjøre nordmenn som dro på marked i Masaya påfølgende dag. Tok kyllingbussen, en gul, gammal, amerikansk skolebuss, til Masaya. Den er ikke laget for 190cm lange nordmenn så Magnus har litt problemer med de inmari lange bena sine.. Vi sjekka først ut det lokale markedet, da vi skulle til å gå inn ble Magnus angrepet av en sliten uteligger. Han dytta og slo, men heldigvis var han ganske lav så han nådde ikke så høyt opp. Til slutt kom folk som jobba i bodene strømmende til og fikk han unna, også kom en politimann og slo uteligger'n i hodet med en avis. Vi var litt sjokka og rømte bort til turistmarkedet. Jeg var på akkurat dette markedet da mamma, Perna og jeg besøkte Kaija her for 4 år sida, så av erfaring visste jeg at det var mye billigere å kjøpe de berømte Nicahengekøyene rett fra hengekøyefabrikkene enn på markedet derfor dro vi dit og gjorde unna shoppingen der. Hengekøyefabrikkene er egentlig bare hjemmene til de som fletter hengekøyene, vi gikk rundt fra hus til hus og jeg gjorde sport i å prute. Rett utafor Masaya ligger volcan Masaya, den består av to svære kratere, et sovende og et aktivt. Den aktive spruter ut gass, vi lo av alle pinglene som kom harkende ned fra toppen, men lo ikke like godt da det snørte seg sammen i våre halser..
Granada var en veldig spennende by. En gammel koloniby med trange gater og masse fargerike hus. Byen er en skikkelig turistmagnet som har fått seg et restaureringsløft påkosta av den spanske regjeringa. Det store torget midt i byen, Parque Central og gata ned mot den store innsjøen Nicaraguasjøen (den 20. største i verden) var rene og freshe og som skreddersydd for turister, mens gatene rundt var av samme stil som vi har sett tidligere litt slitent og søplete med masse folk og liv i gatene. Vi vandra rundt på markedsområder i utkanten og sugde inn inntrykk og lukter. Vi fikk faktisk med oss en av de kvalmeste luktene vi har opplevd i vårt liv fra kjøttdiskene hvor kjøttet sikkert lå for femte dagen i stekene sol, vi kasta oss ut og krysser fingrene for at det ikke er det kjøttet vi har spist til nå...

Magnus i minibussen på vei til Granada, begynner å fylle seg opp ganske bra.

På torget i Granada, vi har nok baggasje.. men sammenlignet med backpackere vi har møtt er det slett ikke verst.

Nydelig by! Vi bor rett bak den gule katedralen.

Magnus slo seg løs i klokketårnet.

Hanne og Hans

I kyllingbuss på vei til Masaya. Skjønner det blir trangt for Magnus sine ben her, denne gangen fikk vi heldigvis hvert vårt sete, men det er første gangen til nå..

På marked i Masaya, rett etter angrepet av uteligger'n.

På en av hengekøyefabrikkene, jeg sier ikke hva vi kjøpte, men har sendt en pakke hjem i posten.

Volcan Masaya, svovelrøyken som stiger opp fra krateret rev i lungene.

Turgruppa på toppen av vulkanen. Det var bare lov til å være på toppen i 15 min da denne svovelgassen er ganske kjip å puste inn for mye av..

I 1529 plasserte spansjolene et svært kors på toppen av vulkanen. De trodde det store krateret var inngangen til helvete.

Alle bilene må stå med snuta ut grunnet faren for utbrudd. Siden 1965 har vulkanen hatt over 25 svære utbrudd, det siste i 1999.

León, Nicaragua

Da har vi kommet oss til Nicaragua. Reisen gikk knirkefritt med Ticabus fra Tegucigalpa strake veien til León. Her har vi vært seks dager og storkost oss. Varmen slo oss som en slegge i hodet da vi gikk av bussen og asfalten koker. Vi har nå skjønt meningen med siesta! Vi møtte igjen en spanjol, som vi tilfeldigvis hadde delt taxi med i La Ceiba. Han var vennligheten sjøl og bidro til at vi endte opp på Lazybones hostel, en liten oase i den intense varmen! Spanjolen jobba forresten i Honduras med å filme spanske og italienske Robinson, noe Ida fant rasende festlig..

Jeg rett utafor der vi bodde, backpackersted med gratis Internett, midt i blinken for oss nybegynnerbloggere.. ble til og med noen runder poker de siste dagene, for å spe på i felleskassa!

Selv om de ser ut som Ida pleide å bade så feiga hun ut samma hvor varmt det var, badepingle som bruttern.

Andre dagen ble vi finta med på "fullmånetur" av et rotteturselskap på vulkanen Cerro Negro (724 moh). Opplegget var en 45 min gåtur på lavastøv og småstein, deretter skulle vi nyte solnedgangen fra toppen, se på krateret før vi skulle surfe ned igjen på sandbrettene våre i måneskinn...

Det endte opp med at vi ikke rakk noen solnedgang. På toppen blåste det sterk kuling, moro i starten, men svinkaldt og lite moro etter tre timer venting med støv og sandsprut i øynene. Da la luna omsider gadd å dukke opp så vi fortsatt nesten ingen ting. Vi som hadde skrytt av at vi var pro snowboardere fra kalde nord feiga ut med god grunn, og var nødt til å sette oss med rumpa på brettet for å komme oss helskinna ned. Steinspruten sto rett i trynet og uten vernebriller var det et hælevete å kjøre ned. Konklusjon, fullmånetur med aking er oppskrytt!!

Shark Pit ble fort vårt stamsted, med diggbar mat til en billig penge.

Ikke rart dette ble vår favoritt, kokkens spesialitet var pasta pesto.

I varmes hete tok vi kyllingbussen til stranda, Las Peñitas. Stranda lå 20 km unna, men med kyllingen tok turen lett over en time . Diggbart med en dukkert! Med tidevannet bygde bølgene seg etter hvert så store at surfebrettet lenger ute nok var tryggere enn å få å en tsunami i huet på grunna.

Treningsstudioer uteblir, men splitthopp begynner vi å få dreisen på!

Latin- Amerikas eldste katedral. Litt stusselig på utsiden, men et lekkert syn inni.

Kjempekul by med masse farger og bygninger fra kolonitiden. Vi møtte masse hyggelige folk, både lokale og backpackere, og fikk med oss et storslagent og ellevillt valentinesparty med heftig hoftevrikking. Vi stortrivdes i de seks dagene vi var her.