Planen gikk strøkent. Vi ankom busstasjonen i Foz hvor vi måtte bytte til en lokalbuss for å komme oss ut fallene. På bussen ble vi imidlertidig utsatt for språkproblemer av høy rang, men de meget hjelpsomme lokale passasjerene redda oss. Etter mye fram og tilbake og flere ganger inn og ut av bussen kom vi oss omsider til den brasilianske nasjonalparken. Her stengte billettkontoret kl 17.00, vi kjøpte billettene 16.59 så hadde rett og slett griseflaks!
Etter en 10- 15 minutters busstur fra hovedinngangen til parken tok det ikke lang tid før vi så de første fallene og ble mektig imponert av fantastisk natur.
Her var det bare å løfte henda i været og juble. 
De har bygget en lang gangsti som tar deg midt ut i de massive fossefallene ved Garganta del Diablo (Devil's throat). Broen smårista nesten litt fra tonnevis med vann som braka rundt oss. 
Garganta del Diablo nedenfra. Fra den argentinske siden kan man se denne djevelkjeften ovenfra. Vi har møtt mange på veien som har ulike meninger om den brasilianske eller argentinske siden er mest spennende. Etter den første dagen i Brasil var vi i hvert fall mektig imponert og gleda oss til Argentina dagen etter.
Neste dag ankom vi parken i god tid før vi skulle på en jungel/båttur til fallene. Jungelturen viste seg å bli en lite spennende biltur gjennom en skog som ikke slo oss i bakken, og virket mer som en transportetappe til elva der båtene lå fortøyd. 
Vel oppe i båtene fikk vi utdelt vanntette bagger til kær og kamera og ble advart mot at vi kom til å bli våte! hmmm..
Her ble det fort mer action når vi freste oppover elva i full fart mot strykene.
Båturen ga oss mer valuta for pengene enn den nitriste bilturen gjennom jungelen. Fra båten får du også sett fallene fra en annen vinkel samtidig som du kommer tettere inntil dem.
Fallet til venstre var det vi ble kjørt inn i. 
Fire ganger ble vi kjørt under fallene. Alle 40 i båten hylte og lo av full hals, og etter flere kubikk med vann rett i fletta ble vi vååååte!
Mange lekre utkikkspunkter gjorde sitt til å overgå våre forventninger om parken. 
Vannet som dundra ned i avgrunnen ble virvla opp igjen og skapte flere regnbuer nære fossene.
Parkene dekker forøvrig rundt 2500 km² og flere av fallene er opptil 80 meter høye.
Da vi skulle utforske om vi kunne gå til topps i et fyrtårn for å få bedre utsikt, ble Ida uten forvarsel angrepet og stukket i kinnet av disse monstervepsene. 3-4 cm gigaveps som er de største vi noen gang har sett. Jeg løp opp etterpå for å ta bilde av de slik at vi kunne vise de til en av de mange parkvaktene som patruljerte rundt på stiene. Så lenge man ikke hadde allergi var det ikke noe farlig. Kinnet hovna forøvrig kraftig opp og i noen dager etterpå så hun ut som en profesjonell coca- tygger fra Bolivia!
Det subtropiske klimaet bidrar til nasjonalparkens myldrene liv. Over 2000 identifiserte plantearter, utallige insekter, 400 fulgearter og mange reptiler er noe av det man finner der.
Vi så også mengder med sommerfugler over alt bekledd i ulike drakter. Denne er forøvrig kledd som nr 88.
Coatisene har vi støtt på før. Blant annet da de stjal lunjen vår i Costa Rica. Nå har vi lært og er på vakt når disse gærningene dukker opp!
Vi hadde flaks igjen og rakk tilfeldigvis det siste toget ut til Garganta del Diablo, der man kan se sluket overfra. 
Wow!! Et massivt gap som sluker de enorme vannmassene som renner nedover elvene som møtes her.
Iguazu falls var bedre enn vi hadde trodd, et landskap som nesten blåste parykken av oss. Området på den argentinske siden er større og har flere utkikkspunkter. Samtidig har man lekker utsikt og kommer tett på fossen også på den brasilianske siden. Men for vår del stakk den argentinske siden av med en knepen seier. Dette var rått. En natt til i Puerto Iguazu som er den nærmeste argentinske byen før reisen går videre på vei nedover mot Uruguay. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar