skip to main |
skip to sidebar
Salto/Punta del Este/Montevideo/Colonia, Uruguay
Etter et naturkick ved Iguazu falls var det Uruguay som stod for tur. Landet er kjent for å være hakket dyrere enn resten av kontinentet, men vi skulle ikke være der lenger enn en liten uke. Vi tok nattbuss fra Puerto Iguazu og forsikra oss ti ganger om at bussjåføren skulle vekke oss når vi kom til byen Concordia. Derfra var veien kort over til Uruguay og byen Salto. Planen var å reise nedover Uruguay å besøke de stedene vi har lest mest om, for så å ta båt over til Buenos Aires. Fra store høyder i Peru, Bolivia og Chile skulle vi nå begi oss nedover et land som for det meste ligger 200- 300 meter over havet. Vi var blitt godt vant til de store høydene og lot oss ikke imponere av Uruguays høyeste topp på 540 meter, men bortsett fra det var det nok av goder å boltre seg med her.
Da vi kjøpte billettene til Concordia fikk vi beskjed om at bussen ikke kom til å kjøre inn til sentrum, men at vi skulle bli sluppet av på motorveien ca tjue minutter utenfor. Det skulle være flust av taxier og busser så vi trengte ikke å bekymre oss. Rundt klokka åtte om morgenen rista bussjåføren liv i oss og vi kasta oss ut på motorveien, vi var de eneste som skulle av her. Heldigvis var bussen et par timer forsinka så det var lyst og fint, for noen busser eller taxier så vi ikke antydning til. Etter å ha forhørt oss med noen veiarbeidere om retninga begynte vi å gå.
Med all baggasjen på mage og rygg gikk vi bortover den støvete landeveien. Etter en times tid fant Magnus en død slange som stinka noe vedderstyggelig. Og etter enda en halvtimes vandring kom vi til en busstopp hvor vi hoppa på lokalbussen som brukte tre kvarter til på å kjøre oss inn til sentrum. Dere kan tro det var to dos gringos som var veldig fornøyd med å sitte på bussen da. 
Vi kom oss omsider til Concordia hvor vi kun var et par timer før vi tok bussen over grensa og til byen Salto i Uruguay. Nytt stempel i passet og mitt ble best, igjen!
Vi gikk vår sedvanlige hostelljakt og endte, etter en god del pruting, opp på Hotel Concordia. På 1930-tallet bodde Carlos Gardel her. Han er kjent for å være selve opphavet til tangoens sjel og var en av første halvdel av 1900-tallets verdensstjerner. Dette har hotellet skodd seg bra på og nå nylig har de gjort om rommet han sov på for 80 år siden til et museum.
Men vi hadde ikke tid til å være på hotellrommet til en gammel tangostjerne, vi skulle ut å utforske Salto. Magnus har dilla på zoo så i de byene det er en zoo i nærheten prøver vi å stikke innom. I følge boka er Salto mest kjent for sine varme kilder, men det finnes også en zoo i byen. På veien dit endte vi tilfeldig opp i en helt fantastisk kirkegård, den burde vært lista som en av hovedattraksjonene i byen. Gjerdet rundt besto av familiegraver som lignet små, nydelige hus og over alt bugnet det av gedigene steiner med de utroligste utskjæringer, vi gikk bare rundt og måpa.
Zoo'en imponerte ikke så voldsomt, men Magnus var fornøyd.
Og når vi først var i området måtte vi selvsagt sjekke ut de varme kildene. Vi digger varme kilder! De var har sjekka ut tidligere har vært i mer naturlige settinger, dette minna mer om et spa-senter, uten at vi lot oss avskrekke av den grunn. Mineralvannet er kjent for å ha ideell tempratur som virker avslappende og terapeutisk? Vi storkoste oss med terapeutiske virkemidler og var som nye når vi gikk der fra.
Dagen etter tok vi bussen til byen Punta del Este som ligger helt sørøst i Uruguay. Byen er kjent som Uruguays St. Tropez med milelange strender, luksushoteller, restauranter, casinoer og visstnok et forrykende nattliv. Vi ankom byen langt utenfor sesong så det kunne minne mer om en spøkelseby når vi var der, men en veldig fin spøkelseby.
De fleste boligene i byen var tydeligvis sommerhus, for nå på vinterstid var alle husene tomme. Gardiner i alle leilighetene i skyskraperne rundt om var trukket for og det var ikke et menneske i gatene.
Byen ligger som en pølse ut i havet og vi gikk rundt hele strandpromenaden i ytterkant av pølsa. Utrolig fin by med brede gater som jeg kan vedde på er fulle av lekre bikinidamer på rulleskøyter om sommern.
Nydelig by med trolig turens fineste solnedgang.
Videre dro vi til Montevideo. På Plaza Independencia hadde United Buddy Bears nettopp ankommet. Dette er en verdensutstilling som starta i Berlin i 2002. Rundt 140 bjørneskulpturer som representerer hvert sitt land står hånd i hånd i en fredssirkel. Mottoet er: "We have to get to know each other better. It makes us understand one another better, trust each other more, and live together more peacefully." Hver av bjørnene er designet av en representant fra bjørnens land. Her står jeg sammen med den norske bjørnen full av fjell, hellerissinger og nordlys. Ganske stilig utstilling!
Magnus sammen med den cubanske bjørnen. Cigaren, flagget og slagordene er på plass.
De to største aktivitetene i Uruguay er trolig fisking og tedrikking. Langs hele strandpromenaden var det fiskere av alle salg; proffinger med fire stenger og kofferter fulle av utstyr, gamlinger med blikkbokser, barn med slynger og alle sammen drakk mate, en type te man drikker av en spesiell kopp med sugerørskje. De kasta tomatsaus i vannet og deretter kasta alle ut utstyret sitt av ymse slag. Fisken som bet på var knøttliten og kunne umulig gi mer enn smak på suppa for kjøtt hadde den ikke. Teen var et annet mysterium, folk gikk rundt på gata eller kjørte på mopedene sine med termosen under armen og koppen i hånda, konstant suttende på sugerørskjea. Absolutt alle.
Montevideo var kult og moro.
Videre reiste vi vestover og til den eldste byen i Uruguay: Colonia del Sacramento. Det er direkte ferger herfra og til Buenos Aires og byen er tydeligvis et veldig pop reisemål. Vi hadde som vanlig ikke booka hostell og fikk bakoversveis da vi innså at det proppa fullt overalt. Etter flere timer med hostelljakt måtte vi innse nederlaget å booke oss inn på dorm den siste natta i Uruguay. Men vi hadde flaks, resepsjonisten var norgesvenn av beste sort og stor fan av Turboneger, så han fylte opp de andre sovesalene først og vi endte opp med å ha vår helt for oss selv. Drømmeforhold å slippe andre snorkende, fisende backpackere.
Vi skjønte fort hvorfor byen var så ettertrakta med sine brostenbelagte, trange gater, eldgamle hus og blomstebusker over alt.
Vi klatra opp i byens fyrtårn for å teste utsikten. Har sett bedre utsikt, men fyrtårnet var skikkelig kult og gammeldags.
Og ikke minst, gode kaker!
Og fin solnedgang.
Grytidlig neste morgen satt vi kursen mot Carmelo hvor vi skulle ta båt over til Tigre, litt utenfor Buenos Aires.
Dette var en super og den desidert billigste måten å komme seg til Buenos Aires. Båten var en katamaran som brukte i overkant av to timer på å ta oss over deltaet der to elver møtes og renner ut i Atlantern.
My name is Trumph, Donald Trumph!
Da var vi tilbake i biffens hjemland og vårt hjemland de siste tre ukene. Vi gleda oss til å se Kaija, bo i leilighet og å leve som greven og grevinna de siste dagene uten noen inn- og utpakking, deilige gigantiske biffer og god vin.
Da vi kjøpte billettene til Concordia fikk vi beskjed om at bussen ikke kom til å kjøre inn til sentrum, men at vi skulle bli sluppet av på motorveien ca tjue minutter utenfor. Det skulle være flust av taxier og busser så vi trengte ikke å bekymre oss. Rundt klokka åtte om morgenen rista bussjåføren liv i oss og vi kasta oss ut på motorveien, vi var de eneste som skulle av her. Heldigvis var bussen et par timer forsinka så det var lyst og fint, for noen busser eller taxier så vi ikke antydning til. Etter å ha forhørt oss med noen veiarbeidere om retninga begynte vi å gå.
Med all baggasjen på mage og rygg gikk vi bortover den støvete landeveien. Etter en times tid fant Magnus en død slange som stinka noe vedderstyggelig. Og etter enda en halvtimes vandring kom vi til en busstopp hvor vi hoppa på lokalbussen som brukte tre kvarter til på å kjøre oss inn til sentrum. Dere kan tro det var to dos gringos som var veldig fornøyd med å sitte på bussen da. 
Vi gikk vår sedvanlige hostelljakt og endte, etter en god del pruting, opp på Hotel Concordia. På 1930-tallet bodde Carlos Gardel her. Han er kjent for å være selve opphavet til tangoens sjel og var en av første halvdel av 1900-tallets verdensstjerner. Dette har hotellet skodd seg bra på og nå nylig har de gjort om rommet han sov på for 80 år siden til et museum.
Men vi hadde ikke tid til å være på hotellrommet til en gammel tangostjerne, vi skulle ut å utforske Salto. Magnus har dilla på zoo så i de byene det er en zoo i nærheten prøver vi å stikke innom. I følge boka er Salto mest kjent for sine varme kilder, men det finnes også en zoo i byen. På veien dit endte vi tilfeldig opp i en helt fantastisk kirkegård, den burde vært lista som en av hovedattraksjonene i byen. Gjerdet rundt besto av familiegraver som lignet små, nydelige hus og over alt bugnet det av gedigene steiner med de utroligste utskjæringer, vi gikk bare rundt og måpa.
Zoo'en imponerte ikke så voldsomt, men Magnus var fornøyd.
Og når vi først var i området måtte vi selvsagt sjekke ut de varme kildene. Vi digger varme kilder! De var har sjekka ut tidligere har vært i mer naturlige settinger, dette minna mer om et spa-senter, uten at vi lot oss avskrekke av den grunn. Mineralvannet er kjent for å ha ideell tempratur som virker avslappende og terapeutisk? Vi storkoste oss med terapeutiske virkemidler og var som nye når vi gikk der fra.
Dagen etter tok vi bussen til byen Punta del Este som ligger helt sørøst i Uruguay. Byen er kjent som Uruguays St. Tropez med milelange strender, luksushoteller, restauranter, casinoer og visstnok et forrykende nattliv. Vi ankom byen langt utenfor sesong så det kunne minne mer om en spøkelseby når vi var der, men en veldig fin spøkelseby.
De fleste boligene i byen var tydeligvis sommerhus, for nå på vinterstid var alle husene tomme. Gardiner i alle leilighetene i skyskraperne rundt om var trukket for og det var ikke et menneske i gatene.
Byen ligger som en pølse ut i havet og vi gikk rundt hele strandpromenaden i ytterkant av pølsa. Utrolig fin by med brede gater som jeg kan vedde på er fulle av lekre bikinidamer på rulleskøyter om sommern.
Nydelig by med trolig turens fineste solnedgang.
Videre dro vi til Montevideo. På Plaza Independencia hadde United Buddy Bears nettopp ankommet. Dette er en verdensutstilling som starta i Berlin i 2002. Rundt 140 bjørneskulpturer som representerer hvert sitt land står hånd i hånd i en fredssirkel. Mottoet er: "We have to get to know each other better. It makes us understand one another better, trust each other more, and live together more peacefully." Hver av bjørnene er designet av en representant fra bjørnens land. Her står jeg sammen med den norske bjørnen full av fjell, hellerissinger og nordlys. Ganske stilig utstilling!
Magnus sammen med den cubanske bjørnen. Cigaren, flagget og slagordene er på plass.
De to største aktivitetene i Uruguay er trolig fisking og tedrikking. Langs hele strandpromenaden var det fiskere av alle salg; proffinger med fire stenger og kofferter fulle av utstyr, gamlinger med blikkbokser, barn med slynger og alle sammen drakk mate, en type te man drikker av en spesiell kopp med sugerørskje. De kasta tomatsaus i vannet og deretter kasta alle ut utstyret sitt av ymse slag. Fisken som bet på var knøttliten og kunne umulig gi mer enn smak på suppa for kjøtt hadde den ikke. Teen var et annet mysterium, folk gikk rundt på gata eller kjørte på mopedene sine med termosen under armen og koppen i hånda, konstant suttende på sugerørskjea. Absolutt alle.
Montevideo var kult og moro.
Videre reiste vi vestover og til den eldste byen i Uruguay: Colonia del Sacramento. Det er direkte ferger herfra og til Buenos Aires og byen er tydeligvis et veldig pop reisemål. Vi hadde som vanlig ikke booka hostell og fikk bakoversveis da vi innså at det proppa fullt overalt. Etter flere timer med hostelljakt måtte vi innse nederlaget å booke oss inn på dorm den siste natta i Uruguay. Men vi hadde flaks, resepsjonisten var norgesvenn av beste sort og stor fan av Turboneger, så han fylte opp de andre sovesalene først og vi endte opp med å ha vår helt for oss selv. Drømmeforhold å slippe andre snorkende, fisende backpackere.
Vi skjønte fort hvorfor byen var så ettertrakta med sine brostenbelagte, trange gater, eldgamle hus og blomstebusker over alt.
Vi klatra opp i byens fyrtårn for å teste utsikten. Har sett bedre utsikt, men fyrtårnet var skikkelig kult og gammeldags.
Og ikke minst, gode kaker!
Og fin solnedgang.
Grytidlig neste morgen satt vi kursen mot Carmelo hvor vi skulle ta båt over til Tigre, litt utenfor Buenos Aires.
Dette var en super og den desidert billigste måten å komme seg til Buenos Aires. Båten var en katamaran som brukte i overkant av to timer på å ta oss over deltaet der to elver møtes og renner ut i Atlantern.
My name is Trumph, Donald Trumph!
Da var vi tilbake i biffens hjemland og vårt hjemland de siste tre ukene. Vi gleda oss til å se Kaija, bo i leilighet og å leve som greven og grevinna de siste dagene uten noen inn- og utpakking, deilige gigantiske biffer og god vin. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar