Salta, Argentina

Så har vi krysset grensen fra San Pedro de Atacama i Chile til Salta i Argentina. Forventningene om store biffer og god vin var skyhøye og vi gleda oss vilt til og endelig få servert GOD mat. Og ikke minst mer enn én minibank, som i tillegg fungerte! Salta har i de senere årene blitt en stor turistattraksjon p.g.a de mange kolonibyggningene og ikke minst de fantastiske dalsøkkene sør-vest for byen, som var hovedgrunnen til at vi dro hit.

Vi kom oss fort ut for å utforske byen nærmere. Mange lekre katedraler, her hovedkatedralen fra baksiden.

Vi hadde også planlagt en ridetur. Selv om jeg ikke har sett det selv sier Ida at hun har ridd flere ganger (noe hun også beviste like etter!). Litt verre var det med meg, en smule usikker da jeg hoppa opp på hingsten ganske så spent. Jaggu så svære de er.

Men jeg fant meg overraskende fort til rette og storkoste meg virkelig, dette var rågøy!

Etter slowmo gange fikk vi også muligheten til å galoppere. Haha, dette var morro. Men stadiene fra gange til galopp innebærer også trav, noe som ikke var særlig godt med et ødelagt halebein etter sandbording i San Pedro. Jeg småhylte i smerter da jeg satt på hesten uten rytme i full fart, mens Ida lo så hun grein. Men så fort hesten begynte å galoppere kom rytmen lett og jeg følte meg som en cowboy på flekken. Red om kapp med Ida så fort jeg fikk sjansen.

Flere lekre katedraler i Salta.

The Church of Saint Francis (San Francisco- kirken). De fleste er nydelig opplyst på kvelden, denne ble vår soleklare favoritt.

Fra Parque San Martin kunne man enten gå eller ta teléferico'en (gondolheis) for å få med seg spektakulær utsikt over Salta og byens knappe 500 000 innbyggere. Her hadde man også sikt innover Lermadalen som brøyta seg vei gjennom fjellene. En iskald øl i varmen i selskap med Erwin og Maartin fra Nederland smakte fortfeffelig med denne utsikten.

I parken på toppen av fjellet var det mange ulike skulpturer, bl. annet dette kjempekorset.

Vi besøkte også Museo de Arqueologia de Alta Montana der de viste arkeologiske funn fra inkatiden som var gjort på vulkanen Llullailaco (6700 m.o.h). Blant funnene var tre menneskebarn samt masse ulike gjenstander og offergaver, alt ekstremt godt bevart p.g.a det kalde klimaet. Barna som ble ofret kom fra velstående familier. Sultne og frosset ihjel ble de funnet i forskjellige sittende stillinger. Veldig spesielt siden de alle var så godt bevart.

Så var det duka for å utforske stedene utenfor Salta. Vi hadde heldigvis et kart fra før, som riktignok var lite detaljert, men kartet vi fikk av utleiefirmaet var så godt som ubrukelig. Vi leide bil i to dager med våre nederlandske venner og det tok ikke lang tid før vi kom til første utkikkspunkt. Turen gikk i en perfekt todagers runde med Cafayate som sørligste stoppested før vi satte kursen mot Salta igjen. Utrolig landskap som forandra seg totalt mellom noen timers kjøring.

Røde fjell med grønne trær. Vi var solgt og bedre skulle det bli!

Etter en lang stigning oppover en slangevei ble vi møtt av gedigne fargerike fjell, rundt 3300 m.o.h.

Posering med hjelp av selvutløser.

Her var det Ida som ofra buksene sine der hun kava rundt i den røde sanda for å knipse et hoppebilde som er hennes spesialitet innen fotokunst. Selvsagt måtte vi også hoppe synkront, noe som ikke var bare var lett for tre karer på 1, 90 m som sto på en liten påle.

Et stykke videre ble vi møtt av gigantiske kaktuser. Disse kan ikke være langt unna høyden til de vi så i saltørknen (den høyeste 12 meter) og her hadde de i tillegg store klumper med stikkende armer.

Nære utsultet var det en glad gjeng som ankom en øde, støvete liten landsby med en liten lokal resturant. Her fikk vi servert drikke og mat av blandet kvalitet. Mine 12 empanadas smakte imidlertid fortreffelig, selv om jeg måtte gi meg etter 10. Empanadas er for de som ikke vet forskjellige ingredienser (kjøtt, biff, ost og løk osv) innbakt i deig- som en liten innbakt pizza!

Et av høydepunktene på turen var landskapet ved Quebrada de Las Flechas. Lysebrunt månelandskap som var forblåst sand. Denne morgenen stod vi opp 06.00 og kom oss avgårde 30 min senere etter en kjapp frokost. Da vi kjørte gjennom denne dalen begynte sola sakte å stå opp og heldigvis rakk vi å klatre opp på en av toppene før sola titta fram. Var imidlertidig ikke helt udramatisk. Maartin og jeg klatra sammen mens Ida og Erwin skulle være smarte å ta en annen rute. I nederland har de jo ikke fjell, noe som kom tydelig fram da vi klatra oppover. En klatrestil som ga oss alle en gedigen latterkrampe som ikke er verst så tidlig på morgenen. Ida og Erwin klatra seg fast og mente begge de holdt på å dø. De ropte og skrek etter oss uten at vi hørte en lyd. Heldigvis redda Idas klatreerfaring dem begge ned uten at det ble noen soloppgang på noen av de.

Da vi kom til Cafayate, som er et vindistrikt, fikk de som var heldige og ikke kjørte lov å smake på vin etter en lynrask omvisning på et av bodegaene. Storfornøyde og gliste fra øre til øre. Masse god vin og det beste av alt; det var gratis!

Etter en god lunsj og et par runder kortspill (Jazz) hvor jeg endelig knuste de andre, rulla vi videre mot det som kanskje var høydepunktet på hele turen: Quebrada de las Conchas. Røde berg og fjell i ulike merkverdige fasonger. Fint, finere og finest!

Vi hadde nå nådd det sørligste punktet og satte kursen mot Salta igjen. Landskapet fortsatte og imponere. Folk som ikke er glade i å ta bilder kombinert med meg selv i et slikt landskap er kanskje ikke den beste kombinasjonen. Hørte noen småsukk hos våre nederlandske venner da jeg beordret den 20. stoppen. Men dette var for bra for å kun minnes i hodet, rett og slett et eldorado for meg og canonkameraten min.

På vei ut av dalen. Dette var det siste råe synet før det flata litt ut på den spektakulære fronten.

På vei til den store innsjøen Digue Cabra Corral kjørte vi forbi hundrevis av meter med gjerde hvor de tørka mais.

Vel framme ved innsjøen hvor det var nok så dødt på denne tiden av året. I sommersesongen yret det med liv her fikk vi vite, bungeejump, vannscootere, zipline, vannski etc. Så her kunne vi nok ha moret oss, selv om vi likevel var glade for at bungeejumprampa var stengt i frykt for at vi muligens måtte ha hoppet om den var åpen. Phhuu!

Vel framme i Salta igjen spiste vi en velfortjent gigabiff (700 gr. kjøtt!) på Viejo Jack. Begynte bare å le når vi fikk det servert, så stor var den. Klart det beste kjøttet vi har spist ever (selv om Ida's elgkjøtt står i høy rang). Begge to spiste opp så godt som alt. Dette var rått og det ble ikke siste gangen vi besøkte dette stedet. Fire herlige dager i Salta var over og nye eventyr venter.