Salar de Uyuni, Bolivia

Ida's fot har blitt bedre og vi var enedelig i Uyuni som vi hadde gledet oss til en god stund. I Uyuni skjer det ikke mye. En forblåst by som ligger 3675 moh på en gigantisk åpen slette. Den eneste attraksjonen byen har å by på er en lokomotivkirkegård, som riktignok var veldig artig. I tillegg er Uyuni utgangspunktet for verdens største saltørken (12.000 km2). Saltet ligger igjen fra en stor sjø som engang dekket mesteparten av det sørvestlige Bolivia. Da sjøen tørket ut ble saltet liggende igjen og dannet det som i dag er Salar de Uyuni, en gigantisk hvit ørken av salt. Byen er forøvrig stappa av "italienske" pizzaresturanter, noe som passa oss bra etter mange dårlige matopplevelser i resten av landet. Gleden ble imidlertidig kort da så godt som alle resturantene i byen serverer pizza og kun pizza. Nr 1 og 2 smakte bra, men pizza til hvert måltid kan knekke selv den mest hardbarka italienske pizzaelskern.

Cementerio de Trenes (togkirkegården) falt fort i smak. Her var mange titalls gamle, rustne lokomotiver parkert for godt. Lokomotivene fraktet i sin tid metaller og mineraler til Chile fra fjellene omkring. Nå var de blitt en attraksjon for skuelystne turister. Vi besøkte imidlertidig kirkegården dagen før salarturen for å ha tid til å leke oss rundt på egenhånd. Det eneste tegn til liv vi så var en og annet salarekspedisjon som dukka opp i 10 minutters tid før de farta videre.

Idas fot var enda ikke helt bra så det var kun jeg som fikk hoppe rund å leke meg.

Milelange togskinner som ble slukt av horrisonten.

I byen finnes det utallige reisebyråer som kjører over salaren. Etter og ha besøkt fem- seks forskjellige bestemte vi oss for Expedicion Lipez. Vi ble overbevist av en ekstremt god selger og kryssa fingrene for at alt han sa faktisk stemte. Vi hørte mange skremmende historier om dårlige reisebyråer som kun var ute etter å tjene cash. Blandt annet en sjåfør som stilte opp full og etter en time konka bilen ute i ørkenen og gikk tom for bensin. Ida hadde i hvert fall kasta krykka, men slet fotsatt med å bære så jeg fungerte som pakkesel!

Alt så bra ut, bilen var den samme som selgern hadde vist oss og ikke lenge etter farta vi avgårde. Karen på kontoret snakka på forhånd mye om hvor lurt det var å velge de fordi de hadde kokker plassert på de to overnattingsstedene underveis, dvs mer plass i bilen til oss. Reine skjære løgnen, for da sjåføren skulle hjemom å hente sekken sin venta kona og ungen som skulle kokkelere for oss. Dette var imidlertidig den eneste overraskelsen vi fikk på turen. I ettertid, selv om det begrensa beinplassen litt, fant vi ut at det var like greit. Sjåføren hadde neppe laga god mat etter åtte timers kjøring. Og karen på kontoret satt godt i stolen sin tipper jeg, for alle i bilen skulle til San Pedro i Chile etter ekspedisjonen!

Første stopp var landsbyen Colchani som består av en rekke små saltfabrikker. Her hadde de også haugevis med souvenirer av salt, også små hatter.

Så var vi der endelig, Salar de Uyuni.

Bilen var super, en av de nyeste vi så. Ekspedisjonen bestod av et engelsk par vi hadde blitt kjent med før turen og to fra Sveits. Strålende fornøyde med at det ikke var noen irritasjonsmomenter i reisegruppa!

Her var det tid til litt akrobatikk.

Har man vondt i foten får man bruke henda!

Isla de los Pescadores er en liten øy midt i ørkenen. Her finnes gigantske kaktuser (den høyeste litt over tolv meter). Disse kaktusene vokste en cm i året, så da kan de klokeste hodene regne ut hvor gammel denne kaktusen var!

Man ser det man vil se..

Så var det tid for noen morobilder. Vi så mange varianter som ga inspirasjon i Uyuni, men det var sannlig ikke så lett som vi hadde trodd!

Ballerina a Rena.

Første dagen var over og vi ble innlosjert på et salthotell rett utenfor Salar. Her var alt laget av saltblokker fra ørkenen! Vi kjørte forøvrig en annen rute enn de fleste andre og var derfor helt alene på dette hotellet langt ute i ødemarken. Rett og slett fantastisk!

Ettermiddagen ble brukt til lamajakt. Motivet skulle hete lama i solnedgang og etter ca 50 bilder fikk jeg det jeg hadde løpt etter denne lamaen for. "En lama i solnedgang".

Et par flasker rødvin og hyggelig selskap i et fantastisk vakkert og øde landskap smakte herlig!

Opp klokken 05.30. Her var det ingen bønn. Det først på programmet i dag var Grota de las Galaxias. Forsteina kaktuser og gruver som likna en annen planet, derav navnet.

Like om hjørnet hadde man funnet en gammel incagravplass inni en grotte. Riktignok en tragisk historie til funnet. En jentunge fra en landby hadde gått seg vill, og søkte tilflukt i hulen. Da de lette etter henne fant de hulen og et dødt barn i et av hullene.

Neste stopp var den aktive vulkanen Ollague som vi så fra avstand i et landskap med spektakulere fjellformasjoner.

En av flere lagunaer som vi passerte.

Det klassiske steintreet med et tilhørende klassisk froskehopp.

Sjåførnen var ikke full og vi gikk heller ikke tom for bensin. Dette gikk knirkefritt! Det som fascinerte oss mest var de ulike typene landskap som ligger rundt hver sving. Helt fantastisk.

Laguna Colorado var en stor rød innsjø proppa med flamingoer. Sjøen er rød pga mineraler og alger som flamingoene koser seg med. Her kan finner man tre arter av flamingoen: Andesflamingo, Chileflamingo og James-flamingo.

De voksne flamingoene stakk så fort vi nærmet oss, men småttingsene lot oss komme rikig så nærme. Her var det bare å knipse i vei for og legge inn søknad til National Geographic. Et steinkast unna var en knøttelandsby som var kveldens overnattingssted. Et herlig dorm til seks personer! I løpet av natta krøp de blå til minus ti. Grrrr. Heldigvis er vi ganske herda i Norge for her var det folk som holdt på i fryse i hjel og mente det minst hadde vært minus 30 C. Uansett var det god stemning i reisegruppa og kvelden gikk med til kortspill og rødvinsnipping.

Neste morgen var det opp av loppekassa kl 05.00 for å besøke Sol de Mañana og geysirene som ligger på 4850 moh. Sterk svovellukt gjorde så vi våknet på flekken og kunne nyte de bobblende gjørmehullene i bakgrunnen.

Etter en kald natt var det diggbart med et bad i den varme kilden rundt 5000 moh.

Videre bar det gjennom Dali ørknen.

Siste stopp før grensa mot Chile var Laguna Verde. Lagunaen er en innsjø med sparklende turkis farge beliggende rett ved den utdødde vulkanen Licancabur.

Så var tre fantastiske dager over og neste stopp var San Pedro de Atacama i Chile en times kjøring fra grensa mellom Bolivia og Chile. Her ble vi forøvrig offer for den strengeste grenseovergangen så langt. All baggasje skulle sjekkes, selv ikke en klementin fikk slippe gjennom denne grensekontrollen og hvertfall ikke et lamafoster!