Potosí, Bolivia

Vi var klare for å flytte på oss og planlagt destinasjon var Sucre lenger sør i Bolivia. For første gang på turen ble vi offer for å ha slakka på reglene og ikke kjøpt bussbilletter på forhånd. Så da vi trappa opp på busstasjonen i La Paz sent på kvelden var de få bussene som gikk fulle. Etter et lite møte i reisegruppa bestemte vi oss for å droppe Sucre og heller reise direkte til Potosí som var det neste reisemålet. Etter 8, 5 timer på nattbussen satte vi føttene i Potosí kl 06.00, et ganske ugunstig tidspunkt å finne hostell på!

Potosí var i kolonitiden spanjolenes kilde til rikdom da de fant sølgruvene som ligger rett ved byen. Foruten mange naturlige varme kilder rundt byen er sølvgruvene byens store attraksjon. Det sies at man kunne bygge en bro fra Potosí og over til Madrid i Spania av søvlet som ble gravet ut av Cerro Rico Potosí (det rike fjell ved Potosí), og en bro tilbake av knoklene fra millioner av indianere og afrikanske slaver som døde i minen. Potosí er også verdens høystliggende større by, 4067 m.o.h.

Etter fjerde forsøk fant vi oss et hostell som så mye finere ut på utsiden enn hva som møtte oss da vi fikk se rommet. Heldigvis har vi god rutine på elendige boforhold på diverse billige hosteller.

Dagen etter skulle vi besøke de varme kildene i Tarapaya, 25 km utenfor byen. I et stunthopp landa Ida katastrofalt feil og vrikka foten bigtime. I løpet av noen sekunder hovna den opp som en fotball. Vi hadde tatt lokalbussen ut og befant oss virkelig i ingenmannsland. Det beste vi kunne få til var å surre en våt sokk rundt foten og håpe at det hjalp. I ettertid skulle det vise seg at leddbåndet var røket tvers av.

Senere samme dag.

Etter å ha lekt doktor på Ida løp jeg opp de siste 100 meterne til lagunaen som vi var kommet for. Kan fortelle at det ikke er bare bare å jogge i 4000 meters høyde, etter en liten spurt føler man seg som en 80- åring! Ida satt imidlertidig og venta like ved en gjeng med lokale som hadde grillparty oppe i fjellet. Bålet de hadde laget bestod av gamle bildekk og mye annet rart. Hva enn de grilla er vi glade vi slapp å smake! Lagunaen var fantastisk, rundt 35- 40 grader varmt og rålekre omgivelser, men dessverre ble det kun et kort besøk da jeg hadde en skada pasient som venta på meg! Noen syketransport var uaktuelt, så med Ida på ryggen trava vi ned til veien igjen og hoppa på lokaltransporten tilbake til Potosí.

Vi fikk tak i en stokk som Ida hinka rundt med. De neste to dagene tilbragte vi mye tid på hovedplazaen der vi fikk en haug med nye venner, blant annet en 70 år gammel Potosíaner som gladelig poserte sammen med Ida og stokkene deres!

Og en liten tass som elska og herme etter alt vi gjorde. I tillegg lo han så han rulla da han så bilder av seg selv.

Siden Ida ikke kunne gå satt hun å leste i parken, mens jeg dro på foto- mission.

For første gang på mange mange dager fikk vi endelig servert et knallgodt måltid på resturanten La Casona. Fondue, ris, gode sauser og øl smakte fortreffelig!

Og selv med en bigtime- skada fot greier denne dama og smile og kose seg. Bare et dobesøk tok en evighet der hun måtte hinke seg gjennom resturanten med stokken sin på utsilling for andre skuelystne og nyskjerrige gjester.

Så var vi endelig klare for å besøke gruvene som vi var kommet for å se. Jeg var veldig i tvil på om det var lurt av Ida å bli med, men for Ida var det ikke et alternativ engang å bli hjemme. Vi gjorde oss klare og hinka avgårde med stokken i hånda. Cerro Rico reiser seg rett bak byen. Det var i dette fjellet at spanjolene hentet en stor del av rikdommen som finansierte den spanske overklassens liv.

På vei opp mot gruvene stopper man for å kjøpe cocablader, brus, sprit, røyk og dynamitt i gaver til gruvearbeiderne. Med 15 Bolivianos fra hver fikk vi handla masse godsaker!

Det tok ikke lang tid før vi møtte på de første gruvearbeiderne, de yngste var bare fjorten år gamle. Disse gutta jobber i timesvis hver dag i mørket og fortjente hver gave vi hadde kjøpt til de. Under disse arbeidsforholdene var det ikke mye tid til mat så her gikk det i store mengder cocablader (som dere kan se på bildet).

Med fullt utstyr og en stokk å støtte seg på greide Ida seg bra selv om dette langt fra var optimale forhold for en med totalskadet sene i ankelen. Nok en gang ble jeg offer for høyden min og skalla lett 20 ganger i fjelltaket, heldigvis hadde vi hjelm!

Her var det åpenbart ingen forening for å bedre arbeidsforholdene. Disse gutta hadde i det minste munnbeskyttelse. Jobben deres var å borre hull i fjellet for å stappe det med dynamitt som skulle sprenge løs fjellet. Kl 11.55 fikk vi vite at sprengingen fant sted kl 12.00, noe som ga fart i beina til oss alle, selv Ida spurta bortover. Ved bunnen av de seks lange stigene vi hadde klatra ned stoppa guiden vår, her skulle vi tydeligvis vente på sprengningen. Vi ble alle ganske sjokka og bekymret da gruvearbeiderne kom løpende forbi oss og klatra opp stigene, men guiden forsøkte å berolige oss med at det var helt trygt å stå her. Ett minutt senere kom det første av ti dynamittsmell som virkelig rista fjellet der vi stod. I tillegg falt det steiner og leire ned fra taket. Skal innrømme at det ikke bare var de andre på gruppa som var glade da det tiende smellet var over, men dæven så spennende!

De religiøse minearbeiderne mener at om det finnes en gud må det også finnes en djevel som hersker i hælvete. Under forholdene de jobber i er de også sikre på at han hersker i gruvene. I noen av minene har arbeiderne små nicher hvor det er en eller flere djevelfigurer, som de kaller for El Tio som betyr "onkelen". Grunnen til at de kaller djevlen for onkel er for å ikke fornærme han, onkel er en familiær og respektfull måte å tilnærme seg han på. Foran djevelfigurene ofrer de cocablader, sigaretter og sprit for å gjøre han i godt humør, slik at han tillater at de fjerner mineraler fra riket hans. Selvfølgelig ofra vi som bare det for å komme helskinna ut.

Og det gjorde vi. Etter tre timer her nede var vi glade for å se sollyset igjen!

Så var det klar for prøvesprenging med dynamitten vi kjøpte på vei opp. Etter at guiden hadde satt fyr på lunta hadde vi fem minutter før den eksploderte. Med andre ord god tid til å ta bilder..... Phuuu! Og fem minutter senere baaang. En knalltur vi begge var glade for å ha gjort. Action!

Så var vi klare for å forlate Potosí i en liten buss som skulle ta oss til Uyuni der saltørknen venta på oss.

Fantastisk natur på veien over fjellene mot Uyuni.