La Paz, Bolivia

Etter noen timers busstur fra Copacabana var vi i verdens høyeste hovedstad La Paz, 3600 meter over havet. Vi tok følge med ei jente fra Ecuador som visste om et supert og billig hostell vi ble med til. Dette hostellet skulle vise seg å være minst på topp tre av de verste stedene vi har sovet, men billig var det. Planen var å sjekke ut priser på å reise opp til junglen i Rurrenabaque og mulighetene for å ta buss på verdens farligste vei fra Cumbre til Coroico. Jungeltur skulle vise seg å være crazy dyrt. Vi måtte enten krakke budsjettet å ta fly eller en minimum 20-timers busstur avhengig av veiens tilstad den aktuelle dagen for å komme oss opp dit. Etter møte i reisegruppa beslutta vi at junglen i Bolivia må vente til neste reise. Denne veldig farlige veien vi hadde tenkt til å begi oss ut på er bare 65 km, men faller hele 3458 høydemeter (gjennomsnittlig 54 meter per km). Veien er anlagt på ekstremt smale avsatser eller hugget inn i fjellet, kun få steder er den bred nok til at to biler kan passere hverandre så hvis to biler møtes må den som er ytterst kjøre helt ut til kanten av stupet å stoppe der. Dette synes Magnus hørtes morsomt ut og jeg ville ikke ta sjansen på å gå glipp av noe... men heldigvis så var det anlagt en ny og bedre vei og den livsfarlige veien var stengt. Den eneste måten var å betale dyre dommer for å få lov til å sykle der så da gikk den planen i vasken også.. ikke meg imot i grunn. Vi ble i La Paz noen dager for å sjekke ut heksemarkedet og resten av byen før kasta oss på en ny nattbuss sørover mot gruvebyen Potosí.

Sentrum i La Paz. En by det var lett å finne fram i, nederst lå hovedgata El Prado og alle gatene gikk ned mot den. Ellers var det alltid mye liv og røre i gatene med koner som solgte alt mulig absolutt over alt og gamle busser som spøy ut kulsvart eksos. Vi vandra rundt, knipsa og kosa oss.

San Francisco- kirken. Plassen utenfor var alltid full av liv med skopussere, selgere og turister.

På Plaza San Fransisco kunne man kjøpe alt man måtte ønske seg.

Og på et av "kjøpesenterne" fikk Magnus en ny kompis.

Låsen på rommet vårt besto av en halvveis utskrudd krok av den typen man har på utedoer, men reisegruppa ante råd og brukte det gode gamle stoltrikset for å sove godt om natta.

På Mercado de Hechiceria kunne man kjøpe alt fra Pachamama (moder jord)- figurer, allverdens lykkeamuletter, mengder av magisk pulver som skulle holde menn trofaste og ikke minst lamafoster.

Aymaraindianerne murer lamafoster inn i husveggene for og sikre familiens hell og lykke. Magnus hadde veldig lyst til å kjøpe et par foster å henge i vinduene i Tøyengata, men fant ut at han muligens ville få noen forklaringsproblemer på grensa til Chile og droppa fosterne for denne gang.

Tung last...

Ettersom en av våre hobbyer er å teste ut utsikter sjekka vi trøkket i Parque Laikakota Mirador, en diger park som ligger litt oppi en bakke og hadde super utsikt over byen.

Kultiverte som vi er tok vi turen innom Museo de la Coca som lærte oss mer om cocabladets historie i Bolivia samt hvordan man skal tygge riktig. Absolutt alle går rundt med en diger kul i kinnet her så det er greit å sitte på litt info. Som avslutning på museumsrunden testa vi ut cocaøl som skulle vise seg å være en vanlig øl servert med cocaessens i en shot ved siden av.. interessant.

Magnus på brua over Mercado Lanza, et marked fullt av nyttige gjenstander for lokalbefolkningen som kjeler og koppestell, likevel moro å gå rundt og glo.

På byvandringa vår tok vi også turen innom Plaza Murillo, plazaen er omkransa av presidentpalasset, kongressen og katedralen i byen. Foran en lyktestolpe på plazaen står en statue av president Gualberto Villaroel og på steinplata ved siden av Magnus står hans motto: "Jeg er ikke uvenner med de rike, men mer venn med de fattige." Villaroel jobba for å forbedre levevilkåra til minearbeiderne i landet, noe eliten ville ha seg frabedt. Og i 1946 ble han til skrekk og advarsel lemlestet og hengt utenfor presidentpalasset, akkurat der hvor statuen står idag.
Måtte få med et bilde av det fantastiske elektriske anlegget før vi setter kursen mot Potosí. Det ser ut som en skikkelige kjerringknuter av kabler, men på en eller annen måte funker det bra, vi opplevde hvertfall ingen strømbrudd.