Copacabana, Bolivia

Etter en fantastisk tid i Peru satte vi nå kursen mot Copacabana i Bolivia, rett på andre siden av Titicacasjøen. Vi klarte akkurat å bruke opp alle de peruianske pengene våre, siste restene forsvant til noe juggel på busstasjonen, så vi var godt fornøyd. Det som dessverre hadde gått oss hus forbi var at det ikke fantes noen minibank i Copacabana. Dette var en ny problemstilling, heldigvis hadde vi noen dollar som kun skulle brukes i nødtilfeller og vi avgjorde kjapt at dette måtte være et slikt.
Copacabana er en ganske liten by, kun 6000 innbyggere, men likevel Bolivias nest største turistby etter La Paz. I tillegg til å ha avganger til Isla del Sol og Isla la Luna er byen kjent for sin populære katedral som huser byens skytsengel La virgen de Copacabana. Byen er liten og sjarmerende med lang strandlinje full av slitene tråkkabåter forma som svaner og små restaurantboder som selger fersk fisk. De innfødte her stammer fra aymaraindianerne og har anderledes klesdrakt enn hva inkaindianerne i Peru hadde. Damene har lag på lag med knelange skjørt og en liten bowlerhatt på hodet. Jeg funderte en stund på hvordan de klarte å balansere den lille hatten på topplokket, men da jeg prøvde en sjøl merka jeg at hattene er ganske elastiske så trikset er å trykke den godt ned så holder den seg der en stund. Også her var de innfødte gjestfriheten sjøl, det er sannelig ikke vanskelig å være to stotrende gringos på reise i Sør-Amerika.

Da var vi over grensa, nytt land nye muligheter.

En av dagene gikk vi opp på det lille fjellet Calvario som hadde super utsikt over byen. På vei opp til toppen passerte vi fjorten altre som symboliserer Jesu lidelse vei, her angrer pilgrimmene sine synder på vei opp til toppen. Nær toppen holder heksedoktorer til, og for en liten mynt gjennomfører de ritualer med røkelse og øl som bringer lykke over hus og biler.

Dugnad for å pynte opp i gata. Store og små klippa gresset med fingra og børsta steinene med små koster og fint ble det!

Magnus er i ferd med å sluke en grilla ørret på en av restaurantbodene på stranda. Svære damer med bowlerhatt satt og ropte ut for å få turistene til å spise i deres bod, vi gikk til den største som ropte høyest for å gi litt kred for innsatsen.

Isla del Sol er en øy som ligger i den sørlige delen av Titicacasjøen. Vi tok båten til nordenden av øya og gikk de tre timene det tok å gå til sørenden. Flott tur, vi var heldig med været og hadde super utsikt mot Cordiellera Real, et fjellmassiv med høye, snødekte fjell.

Det finnes verken veier eller biler på øya, men et nettverk av stier. Her var det bare å ta beina fatt.

Det er ca 800 familier som bor på øya. Tidligere har hovednæringa vært landbruk og fiske, men nå kan det se ut til at turistnæringa har tatt overhånd. Det er flust av ruiner fra inkatida. Inkaene trodde solguden ble født her og Isla del Sol var et av de helligste stedene i inkariket. Vi så blant annet ruiner fra et hellig soltempel, men tro det elle ei så begynner vi å bli ganske lei av inkaruiner nå...

Esler fungerte som lastebiler og det florerte av dem. Idét vi skulle gå ned mot båten kom det en flokk på ti- tolv stykker i full galopp nedover bakkene. De som tror at esler er noen late dyr har ikke løpt ned en smal trapp med en hel horde av dem i hæla, det har Magnus..

Lokalbefolkningen benytta seg også av turistbåtene.

Båten var en anelse skrall og vi ble hele tiden beordra fra side til side for å opprettholde balansen. Magnus satt på taket og tok bilder mens jeg lå over en fremmed fjellsekk og sov.

På hjemveien svippa vi innom en ny stråøy. Dette var ikke ekte øyer slik som de i Puno, men mer som flytebrygger som var ankra fast og dekka med strå. Vi rakk akkurat å betale inngangspenger før guiden husja oss tilbake til båten.

Katedralen fra 1670 er kjempefin med hvitemurvegger og fargerike mosaikkupler. På søndager fylles plassen foran katedralen med pynta busser og lastebiler som skal vesignes i jomfruens navn. Prestene går rundt mellom bilene og velsigner, mens de heller øl over dem. Vi rakk dessverre aldri å få med oss denne seansen, vi så bare rester av blomstrene biler og trodde det hadde vært storbryllup i byen. Men etter mangfoldige bussturer hvor vi har svevd i livsfare grunnet sjåførenes trang til å kjøre ralley i motgående fil støtter vi all mulig form for forsikring.

Inne i katedralen bor Den sorte madonna, Copacabanas skytsengel. I motsetning til andre skytsengler bæres ikke denne rundt i gatene for folka i byen tror at Titicacasjøen vil gå over sine bredder om man fjerner madonnaen fra katedralen. Skulpturen ble skåret ut av Francisco Yupanqui som i følge inkasagnene var direkte etterkommer av solguden. Egentlig var det strengt forbudt å ta bilder i kirka, men med en god vakt og en kjapp fotograf ble besøket raskt dokumentert.

Så satte vi kursen videre innover i Bolivia og mot hovedstaden La Paz. Dette bildet måtte med for å bevise at det ikke bare er jeg som sover godt på bussen..

Jeg satt ved siden av denne superdama på båten. Hun var megasterk og det måtte tre menn til for å løfte opp den børen hun bærer på ryggen. I tillegg har hun en tung sekk i hånda og jeg tipper hun var godt over 60. Ikke en dame jeg vil møte i nærkamp med andre ord..

På veien måtte vi over et sund. Det fantes ingen bro så passasjerene ble plassert i én båt og bussen i en annen. Vi var veldig usikre på om flåta, kun med en liten påhengsmotor, skulle klare å få bussen helskinna over. Det skulle snart vise seg at ikke var noen grunn til bekymring, dette var blitt gjort før og bussen kom trygt over uten så mye som en vanndråpe på dekket.