Mange opplevelser rikere fra Cuzco og Machu Picchu og en syvtimers busstur senere ankom vi busstasjonen i Puno kl 06. Her var det allerede et salig stress med hylende billettselgere, vi klinka til og kjøpte tur til sivøyene og Isla Taquile (Titicacasjøen- som var målet), bussbilletter til neste dag og fiksa hostel i en fart. Her var det ingen tid å miste for båten gikk allerede kl 07 fra brygga. I fall fart kom vi oss til hotellet for å dumpe baggasjen, men like før avreise fant vi ut at vi ikke hadde nok penger. Jeg og guiden spurta rundt i gatene for å finne en åpen minibank, tredje forsøk mata i grevens tid ut penger og vi var klare for en båttur som skulle frakte oss rundt på Titicacasjøen. Trygt ombord i båten ble vi introdusert for guiden som med kraftig whiskey- stemme fortalte oss om gårsdagens guidedemonstrasjoner i byen og at han ikke hadde sovet så mye fordi det ble litt fyll etterpå. Lovende!
En lite snakkesalig og fyllesjuk guide imponerte ingen, men vi fikk da med oss det viktigste. Sivøyene ble i sin tid bygget av Urosindianerne som flyktet fra de krigerske inkaene. Her bodde de tilsynelatende den dag i dag, selv om mye tydet på at øyene kun eksisterte for å tilfredstille oss turister. Uansett artig å se hvordan de engang bodde.
Her fikk vi servet siv som vi kunne gnage på om vi ville, smakte faktisk ikke så ille.
De innfødte drev med jakt og fiske. Selv etter min ganske begrensa jakterfaring kunne jeg kjapt konstatere at denne rifla ikke var særlig tess. Muligens fungerte den for mange mange år siden.
Fargerike drakter og sjarmerende "beboere" satt heldigvis den mer slitsomme souvenir- pushinga til side. Ida fant seg riktig tilrette mellom de små stråhusene.
Ingen kan vel si at dette ikke er vakkert. Man kunne virkelig kjenne at øya som var festet med påler og tau, gynget i vannet. Veldig fascinert farta vi videre mot Isla Taquile et par timers båtkjøring unna.
Her ble vi møtt av innfødte på brygga som med en gang inviterte oss alle med på musikk og dans. Jeg var heldig og snek meg unna med de andre, Ida var imidlertidig fanga med sjefsdansern og var pent nødt til å fortsett dansen ut sangen. Jeg humra og lo mens jeg knipsa i vei med kameraet. Dette var morro og god underholdning! 
De lokale ungene sverma rundt oss for og å selge diverse souvenirer. Vi lot oss ikke lure, men delte heller ut noen penner som vi tross alt har drassa på helt fra Norge. Endelig en god anledning! Selv om det var penger de gjerne ville ha ble de riktig så fornøyde allikevel.
Utsikt over Titicacasjøen.
Da vi kom fram til båten som møtte oss på andre siden av øya oppdaga guiden at vi hadde gått fra tre stykker. Fortsatt bedugga fra gårsdagens fest rota han rundt i en time for å finne de igjen. Verken de eller resten av gruppa var særlig imponerte og fotoobjektet var mildt sagt forbanna. Vanka dårlig med tips til denne karen. Isla Taquile hadde likevel gitt oss artige opplevelser og nydelig utsikt.
Tilbake i Puno var det duka for middag. Denne dagen var det Cuy, eller marsvin på menyen. At de innfødte spiser dette er en ting, men denne retten svarte til mine forventninger og ble dømt nedenunder. Makan! Med så mye snadderkjøtt rundt omkring er dette langt unna noe som kan minne om godt. Stort sett fett og bein. Nei takk til mer Cuy, sannsynligvis for alltid. 
Ida derimot smiler fra øre til øre når det endelig dukka opp en god frokost. Pannekake stappa med deilig frukt. Dette har tilhørt sjeldenhetene de siste månedene.
Plaza de las Armas var lekker, men ikke så mye annet å se i gatene i Puno. Vi hadde gjort det vi kom hit for og var fornøyde med det. 
Snart satt vi på den 3, 5 timer lange bussturen mot Copacabana i Bolivia klare for nye oppdagelser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar