Cuzco/ Machu Picchu, Peru

Etter en iskald natt på flyplassen i Lima ble vi ikke noe spesielt varmere av å komme til Cuzco. Byen ligger ca 3300 moh og vi holdt på å fryse nesa av oss. Her var det bare å pakke seg inn å gå til storinnkjøp av diverse alpakkaprodukter. Vi skulle være tre dager i byen for å vende oss til høyden før vi skulle gå inkatrailen til Machu Pichhu. Cuzco var hovedstaden i det gamle, enorme inkariket, mange flott bygninger ble ødelagt under koloniseringa, men man kan fortsatt finne spor av de perekte murene rundt om i byen. Sentrum i byen er verna så det er bare gamle kolonibygninger der og mange av dem er bygd oppå originale inkamurer. Midt på Plaza de Armas fant vi imidlertidig en Mc Donald's godt kamuflert med murvegger og en svart, nøytral liten Mc'ern M. Sannsyneligvis den eneste i verden.
Legenden skal ha det til at den første inkaen, Manco Capac en gang i løpet av det 12. århundre fikk i oppdrag av Inti, en slektning av solguden, å finne verdens navle, han fant Cuzco (som betyr navle) som ble inkanes hellige by. Vi brukte dagene på å vandre gatelangs, besøke "The Sacred valley" og på å forbrede oss til tur. Men aller først måtte vi ut på hostelljakt. Første natta hadde vi booka oss inn på et hostell online fra Lima. Dette holdt på å ruinere oss og vi måtte kjapt ut på nye jaktmarker. Vi fant et litt lenger ned i gata som kosta en tredel av det første hostellet og var godt fornøyd.

Typisk kolonibygning i Cuzco. Murhus med dører og vinduer av tre og de karakteristiske balkongene utafor hvert vindu. Cuzco var det religiøse senteret i inkariket så det var mengder av templer og store festbygninger rundt i byen, men etter inkanes fall i 1533 bygde spanjolene om hele byen, inkaenes templer og bygninger ble rasert og kolonihus og kirker ble bygd opp.

Etter flere skuffende matoppleveser i Peru var det herlig å få en digg baggis til frokost med litt størrelse på. Gjett om jeg spiste opp denne a? 10 soles til den som gjetter riktig...

Dagen etter ankomst satt vi av sted på guida dagstur til "The Sacred valley" bare for å vende oss til ruintilværelsen og gruppetur. Dalen har fått navnet sitt etter turistenes tilløp og heter opprinnelig Urubamba valley. Denne dalen var tydeligvis "stelle på jord" for det er masse ruiner her. Klimaet er relativt varmt til å være så høyt oppe i Andesfjellene og jorda er fruktbar. I tillegg var dalen ruta til jungelen og inkaene her hadde dermed tilgang til frukt og planter fra lavlandet. Første stopp var på markedet i landsbyen Písac, her gikk jeg kjapt til innkjøp av den klassiske alpakkalua som absolutt alle turister vandrer rundt med.

Etter markedet dro vi opp til Inca Písac, ruinene av en gammel inkaby i inngangen av dalen. Alle bakkene opp mot landsbyen var fulle av inkaterasser som fortsatt er i bruk. Terassene er utrolig smarte, med ulik dybde og vanntilførsel avla inkaene fram over 4000 forskjellige typer mais og andre grønnsaker.

Vi hadde meldt oss opp på tur med en engelsktalende guide, men da vi dukka opp om morgenen ble vi regelrett dytta inn i en buss med spansktalende guide. Protester var nytteløst, her var det bare å sette seg pent ned. Vi hadde litt problemer, men forsto det grøfste. Byen Písac hadde fungert som et kontrollpunkt mellom fjellene og Amazonasjunglen. For å komme opp til landsbyen måtte vi gjennom flere kontrollposter som nå kun besto veldig lave døråpninger. I tillegg var det ruiner etter soltempelet i byen og inkanes hellige stein som først blir fullbyrdet med sin egen skygge når sola skinner rett på den. Vi forsto ikke alt, men det var utrolig flott å gå rundt i de gamle ruinene å forestille seg inkaene som en gang har levd her oppe.

Påvirka av ruinbesøkene smelte Magnus til og bestilte seg en Inca Cola til lunsj. Selvom fargen gjør at det ser ut som gift på flaske var det ikke verre enn den røde, syntetiske, falske julebrusen hjemme.

Etter lunsj satt vi kursen mot inkabyen og festningen Ollantaytambo, en av de største inkabyene spanjolene fant. Hit flykta den siste inkaen Manco Inca, da spanjolene med Francisco Pizarro i spissen tok Cuzco. Broren til Fracisco fulgte etter sammen med 100 menn, men ble møtt av en dusj med inkapiler. Spanjolene måtte trekke seg tilbake og Ollantaytambo ble det eneste stedet hvor inkaene overmannet spanjolene. Gleden ble dessverre kortvarig da spanjolene kom tilbake med firedoblet styrke, Manco Inca måtte flykte inn i junglen og byen havna i spanske hender. Byen hadde en viktig militær funksjon i inkatiden, med en strategisk beliggenhet som gir utsikt over hele dalen. Den lyse firkanten man kan se i fjellsiden er store hus hvor inkaene oppbevarte mais og grønnsaker. Husene er bygd i skyggesiden av fjellet og har masse vinduer hvor kald nordavind blåser inn, rett og slett et inkakjøleskap. Hvis man ser litt til venstre i bildet kan man, hvis man legger godvilja til, skimte et ansikt i fjellet. I følge vår tolkning av den spanske guiden var dette én av de fire første inkaene som kom over fjellet og fant dalen, han ble forsteina inn i fjellet og inkaene snakka gjennom han når de snakka til gudene sine, da de ikke kunne snakke dirkete til gudene selv. Etter besøket i ruinene satte vi kursen tilbake mot Cuzco, på veien var vi innom en landsby hvor vi ble vist hvordan man behandla og farga alpakkaulla med ulike mineraler. Veldig fin tur!

Cuzco by night

Rundt om i byen møtte vi hyggelige, oppdressa indianerdamer som gikk rundt sammen med lamaene sine for å bli tatt bilde av. Vi lot ikke sjansen gå fra oss og Magnus fant fort tonen med ungen på ryggen til en av damene som nekta plent å slippe fingeren hans så vi måtte bli stående en god stund.

Da vi dro til "The Sacred valley" måtte vi kjøpe et turistkort som ga oss tilgang til alle turiststeder i Cuzco. For å få full valutta for penga jogga vi opp til ruinene Sacsayhuaman som ligger litt overfor byen den siste kvelden. Jeg trodde lenge alle vi snakka med sa "sexy woman" og at dette var den store hvite jesusfiguren på toppen av fjellet. Det skulle imidertidig vise seg at det ikke var jesusfiguren som var "sexy woman", men ruinene av en enorm inkafestning. Heldigvis fant jeg ut av den lille misforståelsen før jeg gjorde noen skandaler. Forskere mener at inkaene bygde Cuzco i form som en puma hvor Sacsayhuaman er hodet og Cuzco er navlen på pumaen. Ruinene er enorme med svære steiner, den største er over åtte meter høy og veier ca 120 tonn. Vanskelig å skjønne hvordan det har vært mulig å frakte denne byggesteinen oppover bakkene.

Magnus tester ut alpakkakjott. Like godt på tallerenen som på hue.

Hver kveld var det store demo'er på Plaza de Armas. Etter flere dager fikk vi greie på at det var guidene i landet som protesterte mot en ny lov. Guidene i Peru må ta en tre år lang utdannelse, men nå har myndighetene innført en ny lov som sier at man kun trenger et kort kurs for å kunne jobbe som guide. De utdanna guidene protesterte med slagord og svære bannere og det var store politistyrker rundt Plazaen, mer politi enn demostranter faktisk.

Tidlig om morgenen dagen etter var vi klare for Inkatrail. Vi ble henta utafor hostellet kl. 6.30. Kvelden for hadde vi vært på breefing og møtt deler av gruppa. Det viste seg at gruppa besto av elleve unge, sprekinger: to nederlendre, tre franskmenn, to sveitsere, en israeler og en belgier og to helt rått spreke nordmenn.

Vi kjørte tre timer innover i "The Sacred valley". Jeg sov som en stein, men guiden som satt bak Magnus trente høye kneløft i bussete så Magnus sin søvn var prega av harde støt i ryggsøyla. Vi stoppa i Ollantaytambo for å kjøpe styrkemiddel i form av cocablader før vi kjørte enda en time innover en noe kranglete vei. Her står vi ved første checkpoint. Vi ble stående en stund da agency'et hadde bytta om passnummeret til det sveitsiske paret, men det ordna seg og alle kom gjennom til slutt. Første dagen skulle vi gå ca åtte km på en ganske slak sti. Vi var begge nervøse for hvordan Magnus sitt kne ville reagere på denne turen etter det at det låste seg fullstendig da vi gikk opp på Høgronden i sommer. Men han hadde leid staver og kjøpt en støttestrømpe med heelingelementer, bedre forbredt kan man ikke være.

Vi hadde ti portere som bar telt- og matutstyret til hele gruppa. De var helt utrolige der de regelrett løp forbi oss på loslitte sandaler med sekker større enn dem sjøl. Portene skulle visstnok ikke ha sekker tygere enn 20 kg, en ganske ny regel, tidligere løp de med rundt 50 kg på ryggen. Guiden fortalte oss at det finnes et slags maraton for portere hvor de løper hele inkatrailen uten sekker, hele løypa er på 40 km og rekorden er 3 timer og 47 minutter. Som dere skjønner er dette bønder i god form.

Været var strålende og kneet perfekt. Magnus trava foran med stavene sine og omtalte seg sjøl som den spreke ungfola under hele turen. Jeg tror til og med han var inne på tanken om å bli profesjonell toppidrettsutøver siden han var i slik en knallform.

Campen første natta sto klappa og klart når vi kom. Strålende dag med massive og imponerende inkaruiner i herlig natur.


Andre dagen skulle være tøffere med 1200 meters stigning til turens høyeste punkt på 4200 moh. Jeg hadde sovet som en stein, men ungfola med sine 190 cm hadde hatt litt mer problemer med den peruianske teltlengden. Vi skulle over toppen jeg peker på, av guidene kalt "The nipple" på grunn av sitt kvinnebrystutseende.


Oppover mot toppen fikk vi et cocabladtyggingkurs av guidene. Det skulle visstnok hjelpe for utholdenhet og mot høydesjuke å tygge cocablader oppover bakkene. Jeg fikk ikke særlig dreisen på tygginga, alt smuldra seg opp og smakte gress. Ungfola derimot kasta innpå 20-30 blader og tygde i takt med guidene.

Etter noen timer i bratte oppoverbakker, selv toppidrettsutøveren måtte roe ned fra full galopp til trav, nådde vi toppen. På "nippelen" blåste det iskaldt og det var bare å hive på seg full alpakkauniform for å holde varmen.

Da vi kom ned til campen ble vi heia inn av portene våre og servert coca-te. De er opprinnelig bønder som løper hele inkatrailen en gang i måneden for å spe på litt på økonomien. Franskmennene på gruppa hadde med seg vin til hvert måltid og vi kosa oss med kortspill og sang.

Det er ikke til å stikke under en stol at i over 3000 meters høyde er det beinkaldt. Vi sov i fullt ullutstyr og var veldig glad for at vi hadde hørt på alle gode råd og leid soveposer.

Dag tre starta vi å gå klokka 7. Været var helt strålende, humøret på topp og etter en liten høyde ble vi møtt av fantastisk utsikt.

Ungfola med Perus nest høyeste fjell på over 6000 meter i bakgrunnen.

Vi hadde to guider, en som var flink og en som var mindre flink. Den mindre flinke guiden holdt en liten leksjon for oss ved denne ruinen, dessverre skjønte vi særs lite.. men ruinene var flotte og etter hva jeg fikk med meg når jeg tjuvlytta på en annen gruppe så var det en religiøst landsby hvor inkaprester kom den lange veien fra Cuzco for å ofre lamaer.

Så var det den siste og fjerde dagen og vi hadde halvannen times gange før vi skulle nå det endelige målet Machu Picchu. Fra campen vår var det ca 200 turister som skulle gå. Checkpointet åpna 5.30 og gruppa vår sto klare som nummer fire med lang kø bak. Da de åpna portene starta det største kappløpet jeg har vært med på, alle ville komme fort fram for å få tak i billetter til Huayna Picchu, fjellet bak Machu Picchu. Tempoet var høyt, de som stoppa opp for å ta bilder eller for å puste ble raskt forbigått av hundrevis av turister. Heldigvis holdt kneet for å stoppe her var aldri et alternativ. Etter en times tid nådde vi noen bratte inkatrapper hugget ut i fjellet, på toppen nådde vi Inti Punku (the sun gate) og den fantastiske utsikten over Machu Picchu.

Det var ganske spesielt å se ned på den mektige inkabyen. Vi har sett så mange bilder av akkurat denne utsikten, men å være her sjøl ble noe helt annet.

På terassene på vei ned mot byen gressa det alpakker og lamaer. Magnus stifta bekjentskap med en liten familie og var centimeter fra å få seg en spyttklyse midt mellom øya.

Tror nok jeg hadde passa akkurat perfekt inn i en inkaby.

Her prøver jeg ut akustikken i en av nisjene i et av templene i byen. Steinene i muren er helt perfekt tilpasset og ikke så mye som en luftstråle slipper inn, det gir derfor også en helt spesiell akkustikk når man synger av full hals.

Machu Picchu var så overveldene og enormt mye. Vi gikk en runde med guiden først og etterpå gikk vi rundt i mange timer på egenhånd og bare så rundt oss. Vi kom oss aldri opp på Huayna Picchu for alle billettene var revet bort av folk som kom med bussen tidlig om morgenen, men vi hadde en helt fantastisk tur. Guiden vår fortalte at det har tatt over 150 år å bygge byen og at det hovedsaklig har vært slaver som har stått for bygginga. For mer info om byen: http://www.rediscovermachupicchu.com/ og vil noen se flere bilder så er det bare å ta kontakt, vi har hundrevis.

Ha det bra Machu Picchu, takk for denne gang!

Så satt vi oss på toget tilbake mot Cuzco. Denne firedagersturen var helt utrolig fantastisk og vi anbefaler alle å dra til Peru å gå turen. Mange inntrykk å fordøye før vi setter kursen mot Puno og nye eventyr.